søndag 27. november 2011

Leserinnlegg

Dette leserinnlegget skrev jeg og sendte inn til Stavanger Aftenblad akkurat nå:


EN POLITISK UKORREKT TAKK.

Det er vist klaging som selger, så jeg blir imponert hvis Stavanger Aftenblad tørr ta inn dette leserinnlegget. For jeg har ikke tenkt å klage.

Denne uken fikk jeg nemlig blindtarmbetennelse. Da jeg endelig skjønte at dette gikk ikke over og ringte lege, ble jeg hentet av ambulanse og kjørt rett til et topp utstyrt sykehus på SUS. Riktignok lagt i kø for å vente, men jeg etter å ha blitt undersøkt av lege fikk jeg all pleien jeg trengte, alle medisiner som kunne lindre og ble undersøkt med topp utstyr. Så lå jeg og ventet på å bli operert. Og tenkte: Hvordan kunne dette vært annerledes? Skulle det stått en tom opersajosnsal og ventet på hver eneste av oss i tilfell akutt behov for opersajon? 4,5 mill operasjonsaler? Jeg lå og hørte på helikoptrene som kom inn med akuttilfeller, og skjønte at jeg rykket nedover i køen. Og at sånn må det bare være. Jeg kom til i tide. Den betente blindtarmen ble fjernet, og jeg ble like godt sett etter når jeg kom til meg selv igjen.

Nå er jeg hjemme igjen. Litt skjelven har jeg lært denne uken at i fattige deler av verden dør folk av blindtarmbetennelse. Hvis man ikke får den fjernet, sprekker den og fyller hele magen med bakterier og så dør man. Jeg lever, fordi jeg bor her jeg bor. Med det som i avisene ser ut til å være et av verdens dårigste helsetilbud. Det hyles om at vi som er så rike skal ha det beste. Våkn opp: Det er det det beste vi har!

Takk for at dere reddet meg!


hilsen
Synnøve Virkesdal

mandag 21. november 2011

Trøst

Jeg har lagt syk i nesten to uker. Litt skjelven er jeg på beina igjen i dag. Innrømmer at jeg blir deppa av å ligge så lenge, hodet blir fylt av mørke tanker. F.eks. rote og angre på at å ha malt altelièr-skilt på garasjeveggen! Nå henter jeg e-post og leser så mye fint. Jeg trengte trøst i dag, og det kom fra mange kanter: En venninne som vil kjøre meg et nødvendig ærend, et godt brev fra en gammel venninne, nydelige ord fra min svenske forfatter-venn og til slutt et dikt fra en av bloggens lesere: (Jeg får nemlig mange fine tilbakemeldinger på det jeg skriver her, men på e-post. Det er fordi nesten ingen får til å legge inn kommentar her! Så alle som ikke får det til, er ikke dumme: Det er Google som ikke får det til!)


Elsk selv!
Treng deg inn
i øynene på dem,
vis hvem du er,
elsk deg gjennom!
Før eller senere
sprekker noe
hos noen.

                         Annie Riis


Legger til mitt livsmotto i mange år, det er av ukjent opphav:


Don`t ask
what the world need,
but what makes your heart sing


Because
what the world need,
is people whose hearts are singing

torsdag 17. november 2011

Reaksjon

Selvfølgelig kom det negative reaksjoner på at jeg malte "atelièr Mellomrom" på garasjeveggen! Det ventet jeg bare på, likevel kjente jeg at jeg ble irritert da det kom. Nei, jeg tror ikke at jeg er noe jeg ikke er! Jeg er ikke stor kunstner med utdanning og erfaring. Bare en liten en, en som gjør det jeg elsker å gjøre: Skriver og lager bilder og former til diktene. Ingenting mer. Men det er likevel nok til at noen gjerne vil komme på besøk og se det jeg gjør iblant, eller komme innom og kjøpe noe. Og da lurer de gjerne på hvor de finner meg. Jeg forklarer i vei om rødt hus med rød garasje, hus nr to etter krysset osv. som man gjør på landet uten veiadresser. Så jeg tenkte det var på tide med et skilt som fortalte at her arbeider jeg. (Atelièr er nemlig ifg. Fremmedordboken: Arbeidsrom for kuntsnere, fotografer og håndtverkere)  Det er ikke noe nytt jeg har begynt med. Arbeidsrom var det første jeg ønsket meg da vi bygget hus. Så her har jeg skrevet og malt og knotet og bannet og grått og ledd og gitt opp og begynt igjen og arbeidet i 12 år. Det eneste som er nytt, er skiltet.

Jeg lengter alltid - og noen ganger mer intenst enn andre - etter en verden der vi tar hverandre som vi er, som sier: "kult!" når vi møter noen som er annerledes, og spør når det er noe vi ikke forstår. I stedet for å komme dragende med han der vanvittig irriterende Jante!

onsdag 9. november 2011

Kompass

Et dikt jeg har brukt mye, og skrev for flere år siden har plutselig fått ny mening for meg:

KOMPASS
Gå etter
 kompasset
i magen

Følg nålen
 mot lys

Det vokste liksom mot meg en dag, og siden har jeg malt på kompasser og tegnet et stort på veggen i arbeidsrommet. For meg handler det plutselig om den ignitianske veiledningen jeg holder på med og lærer stadig mer om. Det er akkurat det vi gjør der: Prøver å følge kompasset. Først må vi finne selve kompasset, selvfølgelig. Så sette rett kurs. Men å faktisk holde kursen, er vanskelig uansett hvor grundig forarbeid det er gjort! Jeg har øvd så lenge nå at jeg kjenner når jeg er på vei dit nålen peker mot lys - mot Gud. Og jeg kjenner veldig godt når jeg ikke er på den kursen... Det er livslang øving, tror jeg: Finne sin kurs, ut fra der vi er i livet, og så hvor vi skal. Jeg skal mot Gud. Men roter meg stadig bort... Da tenker jeg av og til på noe jeg lærte på Båtførerprøven: Når et kompass står i en båt over tid, blir det påvirket av magnetisme og krefter i motoren. Derfor vil det etter en stund vise feil. Da må man legge inntil en brygge, stå på land med et kompass og finne nøyaktig hvor nord og sør er, og stille det i båten etter dette. Jeg har mennesker og steder som hjelper meg å stille kompasset mitt når det viser feil, og jeg har noen som hjelper meg å finne kurs. Men jeg må gå den selv.

torsdag 3. november 2011

På veggen

Nå har jeg våget meg på å kalle arbeidsrommet mitt ateliè. Jeg måtte spørre Wenche - kunstner - om hvem som kan bruke det navnet, for jeg syntes det liksom hang litt for høyt for meg. Men hun sa det er navn på aribedstedet til en kunstner. Så da får jeg våge å kalle meg kusntner, for et arbeidsted har jeg, og jeg lager kunst her hver dag! Det er lite skriving for tiden. Akkurat som ordene har tørket ut et bokutgivelsen og alt arbeidet - indre og ytre - som fulgte med. Overskuddet har kommet tilbake, heldigvis, for en stund var jeg helt tom. Men når arbeidslysten og kreftene kom igjen, var det bilder jeg hadde lyst å fortsette med. Jeg har laget noen store. Og i det siste litt mindre, som jeg tenker kan være ok som julegaver. Så var det det igjen: Hvordan skal jeg nå ut med det jeg lager? Det hoper seg opp i det lille arbeisromet mitt, jeg vil ha det jeg lager ut i verden! Et skilt, og i advent noen plakater, som forteller hvor jeg er... Er kanskje en idè. Som har modnet seg noen uker nå. I dag tok jeg malerkosten og malte på garasjeveggen! Så nå er det gjort.