Vår

Endelig er det vår! Luften er skarp og solen intens når den er her. Tåken har lagt inni fjordene her i ukevis, så vi blir helt yre når vi endelig ser himmelen innomellom. Det slår meg at vår er tid for detaljer. Vi må se godt etter for å se det store som hender: Spirene har begynt på en lite, hemmelig arbeid som må sees på nært hold for å oppdage underet. Jeg holder dessuten på med puss av tre-robåten min, og det krever også at jeg ser på en detalj av gangen: En flekk her og en der som må skrapes og oljes på ny. Ser jeg på hele båten på en gang, mister jeg motet! Vår er begynnelse: Om ikke så lenge er hagen full av blader som holder på å komme, tidlige blomster og begynnende farger. Og båten, den ligger på vannet og dupper. Vår er å glede seg.

VÅR

Vårsol

peker påtrengende

på uferdig arbeid 

Bare sitte i den

er en annen bruk

av vårsol

Palmehelgen

Det nærmer seg SPOR, palmehelgens store happening i lille Forsand:

En vandring mellom hele 17 kreative utstillere. Jeg skal låne et godt, lyst rom i Bergekrossen. Tenkte en stund på å lage en ny uro-utstilling, og fylle rommet med dem. Men siden formen har skrantet, blir det i stedet litt av alt, Jeg fyller opp med bilder, bøker, uroer og flasker med dikt. Det kjennes trygt at også Roy, som maler og Åse Liv, som lager keramikk skal stille ut i samme lokale. Jeg er litt nervøs nå - man vet aldri hvordan det der bygdedyret oppfører seg! Det kan bli kjempegøy, eller stor nedtur. Uansett har vi hatt det gøy med å planlegge og samle så mange kreative sjeler. Håpet er mer kontakt i tiden fremover, om det blir ny SPOR-vandring en gang eller ikke. Vi skal sette opp godt med skilt med vår fine logo, og staur med vimpler. Det skal gå an å finne frem. Ta turen alle som er i nærheten!

Vadested

Når det kan gå lenge mellom hver gang jeg skriver på siden, er det fordi jeg fikk et nett-motto da jeg prøvde meg på facebook et par måneder:

HVIS DU IKKE HAR NOE Å SI: IKKE SI DET!

Altså har jeg ikke jobbet med så mye nytt, og da har jeg ikke noe nytt å fortelle. Kroppen min virker ikke helt nå, og sånn er det av og til. Jeg begynner å bli flinkere til å leve med det, men tror aldri det blir ok å være i full gang, og så bare sier det stopp.... Trøsten er at det går over, og så får jeg gjøre det beste ut av stoppen. 

Da jeg midt i trøttheten skulle forberede meg til å lese på Rosehagen og ville lage en overskrift på kvelden, gikk det opp for meg hva mange av diktene mine hanlder om: VADESTED (som første kapitlet til Øyeblikk heter.) Jeg skriver mye om de stedene det er mulig å komme over til hverandre. Der det er litt smalere, eller noen har lagt en stein til å stige på. Jeg skriver og om de stedene det er helt umulig å komme over, samme hvor mye en prøver. Det skal vilje til på begge sider, for å kunne krysse over. Noen vil ikke, og da hjelper det ikke hvor mye jeg selv gjerne vil eller hvor hardt jeg jobber fra min side. Noen kryssinger må man bare gi opp. Det er godt å skrive om disse også, men jeg blir jo gladest av å lese om igjen om de gangene kryssingen fører til et godt møte. Som denne gangen:

BLINK

Smilet ditt

raser gjennom

folkemengden

Som en pil

mot midten

av hjertet mitt

 Og treffer blink