søndag 22. april 2012

Lokal historie

Sist uke hadde jeg bilen på verksted, og tenkte jeg kunne bruke det til noe annet enn irritasjon: Nemlig til å ta noen dager uten mobil og internett i tillegg. Jeg var sliten og kunne trenge noen dager fri. Men da jeg stod opp første fridagen og tenkte på hva jeg hadde aller mest lyst til, var det å skrive! Jeg kom til at det er ikke skrivingen som tapper krefter, men SMS, internett og e-post. Det kjennes som jeg lever i gjennomtrekk, når jeg hele tiden må forholde meg til saker og ting som foregår en annen plass, en annen tid, enn her og nå. Internett-fri, gav og mer ro til å skrive. Så fridagene ble brukt til mine vanlige arbeisdager. (Arbeidsdag med skriving for en med så trøtt kropp som min, betyr et par timer, men siden det er så mye jeg klarer, er det min arbeidsdag!) 


Ikke at oppdraget jeg har for tiden er så krevende, men det er fint: Jeg holder på å redigere et manuskript med en biografi og lokalhistorie. Alt er skrevet ferdig, min jobb er å forme språk og oppsett, og sjekke noen kilder. Sjamør-etappen.


I dag har jeg vært på båttur med Harald (kjæresten), Ellen (niesen) og Leo (hunden) på Haukalivatnet, og da passerte gården til mannen som historien handler om. I enden av vannet gikk vi i land på en vakker gresslette mellom bratte fjell (selvfølgelig uten å tenne bål, for det jo ikke lov i slutten av april), og der fikk vi en glimrende idè til neste års SPOR: Vi kan lage galleri der inne! Galleri Osen, med vannfast kunst, bål og kaffe. Båttransport inn vannet med Ellen ved årene (den kvinnelig Terje Vigen, kommer kanskje frem før isen legger seg) Kravet blir å få inn ro-penger for å tjene litt på affæren. Så hvis noen velger å gå langs vannet i stedet, kan Leo være bomvakt og kreve inn passerings-penger langs stien.


Et vist overskudd er nemlig påkrevd: Årets selvangivelse viser at selv med et bokslepp og to utstillinger i 2011, går firmaet mitt fortsatt i underskudd!

søndag 8. april 2012

SPOR-referat

Det er palmehelg og SPOR.
Jeg er nær panikken dagen før, og vurderer å gå tilbake og ta ned igjen utstillingen jeg har hengt opp! For en vanvittig dårlig idè: å stille ut her jeg bor! Ingen kom til å synes det er noe å se på, og det er heller ikke særlig fint. Det er grovt og revet i kantene, men samtidig i sårbart papir, det jeg lager. Når det er her hjemme jeg skal vise det frem, vil jeg se så godt hva folk mener fordi jeg kjennere dem. Jeg vil se hvem som kommer og hvem ikke. Og om de jeg regner som venner, vil være med og dele opplevelsen, eller om de gir f... Det er sårt når noen ikke deler sorger i livet, men jeg synes faktisk det er enda sårere når noen ikke vil dele gledene og medgangen...


Dette, utsatte jeg meg for der jeg stod i det lille rommet jeg hadde lånt, med rød ullkjole for å holde varmen en iskald palmelørdag. Det kommer sikkert ingen, sa jeg til meg selv og måtte holde meg fast for å ikke ta alt ned og gå hjem igjen. Men det gjorde det! Folk kom og kom, de strømmet på. Vi var flere sammen i det store næringsbygget, så mange startet hos oss. Det var Åse Liv med skulpturer og Roy med store bilder. Artur med bøker satt nærmest inngangen, og fikk i oppdrag å telle. Han kom til rett over 100 lørdag og rundt 250 søndag. En jevn strøm av mennesker på helgetur som ville se og oppleve hva kreative mennesker på dette lille stedet hadde laget til. De kom her fra. Men aller mest folk utenfra. Noen hadde reist langt, for å komme og få med seg kulturløypen vår.

Til tider var det skikkelig fult inni det lille rommet mitt. Jeg syntes nesten ikke det var luft igjen, og måtte ha opp vinduet. Det var overveldende: At så mange ville se uroene, bildene og bøkene mine. Noen var likegyldige. Men de fleste ble stille når de kom inn i rommet, og bare leste. Jeg hadde ikke behov for small-talk, så jeg lot dem lese i fred og svarte når de lurte på noe. Det kom mange gode tilbakemeldinger, og jeg tar vare på alle. De beste var de som sa lite, men bare pustet ut og leste, trakk pusten og leste igjen. En mann sa: "Det var herlig befriende at du får sagt så mye med så få ord!"

Men det var tøft å sitte der, så tett opptil arbeidene og liksom være del av utstillingen. Jeg var helt utkjørt etterpå, og synes antallet og lydene og mengdene var helt overveldende. Hvis jeg skulle våge å gjøre dette igjen - og hvis vi skal ha SPOR igjen - tror jeg at jeg vil være hjemme. Heller bruke tiden det tar å rydde ut av arbeidsrommet mitt og andre deler av huset for å få plass til arbeidene. Det ville gi mer plass og kanskje også ro til de som kom på besøk. Hvis det ville komme noen da!