søndag 23. september 2012

Poetry Slam

Fredag ble jeg invitert av mine nye svenske venner til å bli med på Poetry Slam i Stavanger. Der er det er Kapittel litteraturfestival denne helgen. Jeg kledde meg og ble med. I bilen ble det spurt om jeg hadde dikt med, for jeg skulle konkurere. Nei, sa jeg, er det konkurranse i dikt, hvordan går det an? Bil ble snudd og bok hentet i farten - jeg er lett antennelig. Inn på Grottene under studenthuset Folken, kom en kvinne til meg og spurte på om jeg ville melde meg på konkurransen? Bak min rygg, hadde noen hvisket henne i øret at det var kommet en poet fra Forsand til den store byen. Et ondt blikk ble sendt mot vennen mine, men som sagt er jeg lett antennelig. Er det lek, spurte jeg? Ja! sa hun, hver har tre minutter på seg til å fremføre dikt med innlevelse, publikum er juri og gir poeng. Jeg har bare korte dikt, sa jeg. Det går helt fint, sa hun.

Der stod jeg, på en veldig opplyst scene på Folken i Stavanger og leste lynkorte dikt om livet, om å møtes, om å la sorgen komme når den er der. Tre lynkorte, blant andre lange, utenattlærte fantastiske (med ett unntak) dikt. Følte jeg meg underlegen, uforberedt, misslykket? Nei. Det var gøy, faktisk var det gøy! Masse applaus, hoing og buing, særlig mot lave poengsummer fra jurien. Og resultatet? Jeg ble nr 4 i vestlandsmesterskap i poesi. (av fem deltagere)

Første diktet jeg leste var dette: - Fra samlingen MOTET, 2002 -  Tynn og lett å stappe i vesken i farten når noen venter i bilen og har tenkt å melde deg på konkurranse i poesi:

ELV

Om livet er ei elv
og du trur du kan
gripe om gleda
bestemma over tida
eller vita kor du er
ein gong i framtida
 
Er alt du finn
at gleda glipp
mellom strame knokar
tida gjer opprør
mot strenge ramer
og framtida
ho lever sitt eige liv

Det einaste kloke
å gjera i ei elv
er å finna ein god båt
og vera med
         Synnøve 

onsdag 19. september 2012

Et bilde og et dikt

Jeg har vært i et rush med å lage bilder i det siste. Når jeg er i gang og pulten flyter av papir og lim og hodet er fullt av idèer, er det herlig å bare lage og lage. Og selv om jeg jobber med å skrive lengre tekster for tiden, ramler det hele tiden ned dikt i hodet mitt. Her er èn smakebit av hver. Flere nye bilder ligger på Galleriet, link øverst til venstre.


Consolation
 
 
VALG
 
Jeg ser
valgene
som fører
til gleden
 
Men
valgte jeg
sorgen?
 
                     Synnøve
 
 

søndag 16. september 2012

Nytt galleri

I dag har jeg stengt nettbutikken på Epla.
Det har flere grunner: Både at jeg solgte lite der, det jeg solgte var folk som først tok kontakt og ville ha noe, så henviste jeg til Epla. Det ble rett og slett litt tungvint, selv om det var greit med gode betalingsløsninger der.

Hovedgrunnen er likevel at det er ganske smertefult å ha arbeidene sine hengende ute... Jeg har hatt to utstillinger i sommer, en i vår og en i fjor sommer. For meg har det vært ganske voldsomt. Det kjennes som å brette seg ut, for det er ikke masseproduserte ting uten innhold jeg lager. Det er mitt eget, og kommer innenfra. Nå har jeg også fått noe inn på galleri i Sandnes. Og det er jo en vidunderlig mulighet, men ganske utfordrende å ha dem der ute, helt aleine, stakkars de små uroene og diktene mine... Tenk hvis noen ler av dem og trekker på skuldrene av dem og ikke er snille med dem.... Jeg kjente for å samle meg litt, å stenge nettbutikken og heller lage et galleri tilhørende bloggen. Link øverst på siden her.

tirsdag 4. september 2012

De-koding

Det er gøy å gå på skrivekurs og lære om den gode fortellingen. Både for å lære meg litt om håndtverket og hvor jeg kan øve og øve på å bli bedre. Men og fordi jeg liksom de-koder fortellinger jeg leser og har lest. Jeg skjønner mer hvorfor noen romaner er vanvittig kjedelige og andre tar meg med fra starten. Å skrive handler om tilbakeholdelse, skjønner eg. Det handler om å fortelle akkurat nok til at det blir spennende og man blir drevet videre. Men ikke  mye at alt blir fortalt og så er det ikke mer å vite. Hovedpoenget må komme i tide, det tror jeg er grunnen til at jeg git opp en del romaner: Det går for lang tid før jeg får vite hva dette skal handle om. Eller jeg får vite det med en gang og da blir det uinteressesant. Det aller kjedeligste jeg vet om, er romaner som handler om forfattere med skrivesperre. Hvis du ikke har noe å skrive om, ikke skriv! tenker jeg da og slenger boken vekk. Mitt "problem" er heller at jeg har haugevis av ideer, men mangler redskapene til å få dem til å bli gode fortellinger. Jeg har langt igjen, men har i alle fall lært nok til å begynne å de-kode. Og gleder meg til å skrive lenger tekster. Diktene mine har blitt så korte nå, at det går ikke an å stryke mer i dem. Jeg trenger større lerret å male på.

Så må jo språket sitte, selvfølgelig.Og jeg tror jeg kan få bruk for min øving i å kutte og kutte til det vesentlig står igjen, også i større tekster. Lars Saabye Christensen sier om det å jobbe med språket at "du trenger færre og færre ord, de få du bruker må behanldes med største omhu. Det er kullet som presses til diamant" fra Han Olav Brenners bok "Om å skrive"

Jeg leser alt jeg kommer over om det å skrive nå. Samtidig har jeg funnet frem en av de mest velskrevne bøkene jeg vet om, for å lese om igjen nå som jeg har lært litt: "Beretninger om beskyttelse" av Erik Fosnes Hansen. Tema i kurset har vært fortellerstemme en stund. Det må være tydlig hvem som forteller, og hans forteller er et allvitende "Vi" som flyr mellom tre historier på helt forkjellig tid og sted. "Vi" vet og ser alt og har meninger om ting som skjer og deler det villig med leseren. Det kunne blitt så teit, og bare en vanvittig dyktig forfatter kunne gjort det. Jeg er stum av beundring, enda mer nå som jeg ser mer hva det er han gjør.