Gammelt og nytt

Diktboken ØYEBLIKK kom ut i sept. 2011. Forlaget synes det er kjempelenge siden og at boken er gammel, gammel og må kastes nå. - Eller jeg kan få kjøpe resten billig. Så nå driver jeg og skriver rundt og hører om det er noen som vil kjøpe noen eksemplar og gi som gaver el. Jeg selger dem for 100,-/stk hvis noen kjøper flere, og selv om det kjennes rart å holde salg, vil jeg gjerne ha boken ut i verden i stedet for i en container eller hvor de nå kaster bøker. (Egentlig håper jeg at de går til resirkulering og blir til f.eks. laminat eller bokhyller!) Det viser seg at forlaget alt har begynt på jobben, så det haster å få bestilt bøker og jeg tar gjerne imot tips eller bestillinger!

 

Etter ØYEBLIKK har jeg ikke jobbet noe med nye dikt. Men nå kjenner jeg diktet rope på meg igjen, og sendte jeg en mail til poeten Helge Torvund med spørsmål om han kunne hjelpe meg i gang igjen. Han henviste meg videre til en diktskole han hadde på Dagbladet sin nettside for noen år siden. Og dèt fikk meg igang igjen! Mange gode tips og betraktninger som hjalp meg å se hvorfor noe fungerer og annet ikke. Så når jeg ser gjennom de diktene jeg har liggende nå, er det faktisk en hel del. Jeg har begynt å gå gjennom dem på nytt, og ser at mange kan reddes når jeg bare skjønner mer hvordan.

 

Så nå kan det hende at jeg nærmer meg å kunne gi ut ny diktbok, plutselig! Jeg tenkte at neste bok kom til å bli en samling eventyr og fortellinger. Men de tar tid å jobbe frem, så i mellomtiden kunne jeg godt laget en diktsamling ferdig og sendt rundt til forlag, for det tar tid. Denne gangen skal jeg leite lenger etter forlag, og ikke ta det første som sa ja, som jeg gjorde siste. For jeg må ha noen som kan hjelpe meg å selge. Dèt er jeg jo ikke noe god til selv.... Men at 260 mennesker har kjøpt ØYEBLIKK, forhåpentlig lest den og fått noe ut fra den - som det kan tyde på etter alle tilbakemeldingene jeg har fått - det synes jeg ikke er så værst. Faktisk.

 

Et av dagens gjennomarbeidede: 

 

VINTER
 

Hagen min

ville gjerne 
 

Bli lekt i

utforsket

spadvendt

tråkket i

høre latter

og elskov 
 

Hagen fryser

og lengter

En analyse

Jeg må ikke glemme at det er skribent jeg egentlig er, har jeg tenkt i det siste. Det er gøy å lage rammer rundt diktene, bilder og esker og bøker. Men det er selve skrivingen som er nerven. Skriver jeg ikke noe nytt, går jeg også tom for materiale å lage nye rammer av. Det kjennes litt oppbrukt på diktfronten nå. Og mens jeg jobber med å skrive fortellinger, kjenner jeg at jeg savner diktet! Jeg har faktisk ikke skrevet ett eneste brubart dikt siden jeg ble ferdig Uro-utstillingen og utgivelsen av ØYEBLIKK.

Har foretatt en analyse av hva som har hendt med diktene mine:
I MOTET fra 2003 var diktene så lange som dette:

BØR

Eg har det best

når eg nyleg

har lagt ned

ei tung bør

Rettar ryggjen

og byrjar

gå oppreist

gjennom livet

Men det går

ikkje lenge

før eg finn

ei ny...

I HORISONT fra 2008 var de blitt kortere:

SANNHET

alle drømmene

om hvordan

det skulle bli

plukkes i stykker

i tusen biter

ser alle drømmer

dumme ut

Og i ØYEBLIKK fra 2011, så korte:

 

RESEPT

Medisin mot bitterhet:

Gi noen en ny sjanse

i passe doser

 

Da jeg laget denne, jobbet jeg jo også med uro`ene. Det ble om å gjøre å kutte enda mer enn jeg hadde gjort før. Hvert ord måtte sitte som støpt. Så skjedde det, at det ble FOR kort! De diktene jeg har prøvd å skrive sitter ikke lenger, de vil bare bli korte. For korte.

 

Slik har det blitt, men slik trenger det forhåpentlig ikke ende. Jeg har begitt meg ut på leiting etter en forfatter som kan gi meg tilbakemeldinger og kanskje hjelp videre.

Hårsår

Det var en god jul her i huset i år. Selv om jeg synes det er for mye ting og glitter over alt, klarte jeg overse det. I stedet kom menneskene i fokus, og jeg så hvor rik jeg som har familie og venner å feire med. Voksne nieser kom òg hjem til jul og lyste opp de møkerste dagene i året.

Men det var godt med hverdag igjen! Mannen gikk på jobb og det var ingen flere besøk. Det ble ro til å skrive og lime bilder igjen. Men en dag nå i uken ringte mannen hjem med en beskjed, og jeg fortalte at jeg var godt i gang med nye bilder. Da han svarte med en kommentar om noe som skulle vært gjort i løpet av dagen, eksploderte jeg av sinne! Når jeg lager bilder, jobber jeg, og kan jo ikke gjøre noe annet samtidig! Det overrasket meg selv - hvor kom det der fra? Er jeg fortsatt hårsår for om det jeg gjør er arbeid godt nok? Skulle jeg heller brukt min lille arbeidskapasitet til noe mer nyttig? Jo... tankene er der fortsatt, kanskje de aldri går bort... Er kreativt arbeid skikkelig arbeid? Det hender folk sier "Det er godt du har noe å drive med" om det jeg gjør. Da er jeg like hårsår og føler  arbeidet mitt blir velidg degradert - som om jeg bare holder på med noe for å drive tiden!

Likevel holder jeg på med det - jeg kan ikke la være. Noen dager uten skriving, og jeg føler meg død inni. Skriver videre på eventyr og det er gøy, men jeg sliter fortsatt med å skrive langt! På Eratu-skrivekurset i høst ble jeg klar over at jeg skriver fortellinger som jeg gjør med dikt: Korter ned og korter ned og lar bare det vesentlige stå igjen. Men en fortelling må utbroderes også, det må mange ord til for å lage et lite inivers der handlingen kan utspille seg. - Slik at leseren kan gå inn i det og oppleve det jeg vil fortelle. Det er bare å skrive videre. En dag får jeg det til, og får sagt det jeg vil ha sagt.

Målet for det nye året er å bruke arbeidsdagene bedre, så jeg får både skrevet og laget litt hver dag. - Ellers hoper idèene seg opp, de må ut!

 

 

*******************

 

PIET HEIN-nyttårsitat:

 

Dette nu
er livets gry.
Dét er nyt
hvis du er ny.