fredag 31. mai 2013

Langsomme båter

Endelig er det varmt og tid for båt! Robåten ble oljet sist helg og ligger nå på Haukalivatnet. Og snekken kom på slipp i går. Vi har tenkt at å ha to trebåter er for mye, i alle fall hvis mannen skulle til Liberia tre måneder om gangen fremover. Så snekken har lagt for salg en måneds tid. Men den har ikke blitt solgt og nå skal mannen ikke være borte så lenge hver gang, hvis han i det hele tatt skal. (Det bestemmes i disse dager...) Så skal vi beholde den eller likevel selge, for det er mye arbeid med disse gamle perlene? Vi har diskutert frem og tilbake, men uansett den må på slipp og bunnsmøres.
 
Og det ble altså gjort i går. Jeg gikk den fra havnen til slippen i solskinn og blikkstille fjord, med varmt i koppen og motoren som laget godlyd. Mannen stod klar med slippen da jeg kom inn, og da båten var oppe kunne vi se at skroget fortsatt er helt fint. Så vi bestemte oss bare, for at denne båten kan vi ikke selge! Nå har vi solgt to snekker de siste 10 årene, fordi de vokste oss over hodet med arbeid. Denne, beholder vi!
 
 
 
Men det er det samme hver gang jeg står og skraper og oljer på båtene våre: Folk stopper og prater, og det er jo så trivelig. Men så kommer alltid en lekse om hvor mye arbeid det der må være osv. Og noen legger til at "DU har vel tid til det der, men JEG hadde aldri hatt tid til sånt!" Og jeg undrer meg hver gang, over hvor stort behov noen har for å fremheve hvor skittviktige de er, og hvor gjerne de trykker andre ned for å fremheve det. Etterpå underer jeg meg over hvorfor det stikker i meg hver gang jeg hører den der leksen. For nei, jeg er ikke skittviktig, har ikke jobb med høyt lønnstrinn og frynsegoder. Og ja, jeg har tid, for jeg har et langsomt liv og langsomme båter. Og jeg er stolt av det! Så nå jobber jeg med å huske det, hvis kommentarene skulle komme til å hagle i år også. Og det gjør de nok.
 
Tenker på hva jeg ønsker meg av denne sommeren. Utenom å sitte i båt og duppe - forhåpentlig i litt sol, og ofte med venner på besøk ombord - så er det bare det å skrive som drar voldsomt. Om sommeren stopper alt annet jeg gjør av betalt og ubetalt arbeid, folk er på ferie og har i alle fall god tid om de er hjemme. Så det er TID til å skrive. Og det er det jeg vil! Gjøre klar diktsamlingen jeg har begynt på, kanskje. Eller lage bilder og bøker av dem. Så om jeg ikke har en skittviktig jobb, så vet jeg i alle fall hva jeg skal i dette livet, og det er ganske stort, faktisk!
 
 
 
 
 




tirsdag 21. mai 2013

Nytt papir

Da jeg var i Oslo for noen uker siden, kjøpte jeg papir. Selvfølgelig, det er liksom det jeg kjøper når jeg er ute og reiser. I hovedstaden er en butikk som heter Norway Design, som av en eller annen grunn selger unorsk papir i kjelleren. Mengder av håndlaget og all slags kvalitetspapir. Jeg gikk helt amokk blant bomull- og sukkerrør-papir i store ark, men måtte begrense meg til to ruller, så jeg fikk dem med hjem. Etterpå ble de med på besøk til niese Brit Tone, og etter det tilbake til kusine Lotte der jeg bodde. Da var det blitt seint, det var helg og mye folk ute og bare noen av dem var edru. Jeg måtte bytte bane på Oslo S, og tviholdt på både papir og veske og meg selv og følte meg som en skikelig vettskremt landsens jente i byen. Siden kom papir-rullene seg helt hjem via håndbaggasje på fly og ferjetur i styrtregn.

Så lå de her og ropte på meg i flere uker, for det var tusen andre ting som måtte gjøres. Den siste måneden har jeg fått skrevet altfor lite i det hele tatt. Livet har vært fult av andre ting, og ikke alt kan velges bort. Jeg blir som vanlig en furie når jeg ikke får skrive og kjefter på alt som står i veien, uten at det alltid kan noe for det eller forstår skyllebøtten...

Men sist uyke fikk papiret skrift! Jeg skal lage noen lange remser med bare dikt og ikke noe mer på. Nå skal jeg finne ut hvordan de skal henges opp.


mandag 6. mai 2013

Spørsmål under trærne

Røssdalen i går:
Jeg har tenkt at jeg ville henge opp igjen Tankesnoren, og ikke bare pakke den vekk etter påsken. Har sett for meg å henge den opp forskjellige steder, som en overraskelse for de som kommer forbi. Og forhåpenilig gi dem noe å tenke på. Røssdalen var første stedet den fikk lufte seg for en dag. Dalen er berømt for sin hvitveisblomstring på denne tiden: Hele dalen er hvit i bunnen, og det er mektig og trolsk mot de høye svarte fjellene som raver på hver side av dalen. Det er vakkert der inne, jeg har gått mye tur der, og bla. skrevet et eventyr om småfolket jeg er sikker på lever i uren og under røttene på de gamle, krokete trærne som vokser der.
 
 
 Så tidlig (for noen) om morgenen, var Tove og jeg der for å henge opp snorer mellom trærne og klærne på dem. Jeg ville på gudstjeneste, men det tar sin tid å bli ferdig når den kreative delen av hjernen jobber og tenker i bilder og ser alt fra alle vinkler og at alt må henge ihop og bli en historie. Så etter flere timers tråkking var jeg skikkelig trøtt, fortet meg hjem men kom likevel for seint i kirken. Men der foreslo vår fine prest, Ole Wollert, at vi skulle ta fellestur til Rossdalen, se på utstillingen, finne ut om hvitveisen blomstret og grille.
 
 
Så jeg drog hjem og kledde på meg turklærne igjen, pakket sekk og spurte min trøtte gamel hund om han ville på tur igjen? Heh... sa han for han hører litt dårlig. TUR?! spurte jeg igjen. Ja, sa han, jeg er klar, er ikke du, alltid må jeg vente på deg, kom nå! (han sier det, hele hunden sier det, hver gang!)

 
Dagen kan oppsummeres i: Elendig foto-lys, trivelig selskap, god grilling, litt dårlig bålkaffe, glade barn som byttet på å leie hunden, og ganske vårlig. Men ikke helt... Ikke sol, ikke hvitveis. Bare et par, som alle tok bilder av. Om kvelden var jeg så trøtt, så trøtt og kjente at jeg savnet mannen, som kom hjem fra Liberia i dag.


lørdag 4. mai 2013

Bruce!

Hva gjør en poet med litt trøtt kropp når hun er på diger Bruce Springsteen-konsert for første gang? Jo, hun er litt spent på forhånd på hvordan kroppen vil klare det, køer, ståing og det hele. Men klart jeg blir med når Trude inviterer! Vi drikker nesten ingen ting hele dagen, i redsel for de der dokøene. Men som ofte i livet, er all bekymring bortkastet. (Bekymring er som å sitte i en gyngestol, som en vennine sier: Man kommer ingen sted, men har noe å gjøre på.) Vi kommer rett inn, har sitteplasser og trenger ikke vente lenge før helten vår kommer på scenen. Andre sang er sånn som andre band slutter konserten med: Full trøkk og den varer og varer. Og det er bare begynnelsen! Avisene skrev dagen etter at publikum var litt trege, men det var IKKE oss! Jeg spretter opp og setter meg ned igjen når jeg oppdager jeg står aleine. Men når helten på scenen spør hvorfor vi sitter, er det slutt på å ta hensyn. Etter to timers dansing er kroppen til poeten sliten, men det er ikke folka på scenen. De holder på en hel time til, og jeg klarer ikke stå stille, det er umulig til den musikken. Det er en rus, og det er deilig. Å, livet må ikke bli for alvorlig, tenker jeg og kaster meg ut i det.

Hva gjør poeten dagen etterpå? Hun analyserer tekster, selvfølgelig. Jeg må spørre Trude, som har fulgt bedre med enn meg, hva han mener noen steder. Og oppdager til min glede at mannen fortsatt bruker masse ironi, som i "We take care of our own" om Katerina-orkanen. For det gjorde de jo ikke, akkurat. Jeg tenker på noe jeg leste i Helge Torvund`s Diktskole på Dagbladet nett, som jeg har kost meg med i vinter: Han mener at å skrive politisk for å påvirke folk, alltid blir dårlig poesi. Men klarer poeten å stille seg på side med folket og uttrykke det alle kjenner, blir det stort. Og det er det han klarer, Bruce. Vi kjenner oss igjen, og derfor elsker vi det. Dessuten kritiserer han amerikanerne. De liker det ikke der borte, men er det noe vi elsker her på berget, så er det når amerikanere blir kritisert!