Nedtur og trøst

Jeg viste jo at sommerens posjekt ikke ville binge inn noe som helst økonomiske, men heller koste en del i reise. Å henge opp spørsmål ute i skogen betale ikke. Jeg viste jo det. Og at de to utstillingene jeg var med på var små og ikke ville selge så mye fordi den ene var avsides og den andre var jeg ikke til stede på. Jeg viste det og. Og var fornøyd med å ha berørt noen og sannsynligvis fått mange til å tenke litt. Jeg var fornøyd. Men nå har det sneket seg inn en følelse av å ikke ha noe igjen for sommerens abeid. Den kom da galleiet som har hatt noen bøker og uroer utstilt, meldte at jeg kunne komme og hente dem, de solgte ikke. Jeg opplevde galleri-eieren nedlatende da jeg leverte bøkene, og angret på det hele. Nå stålsatte jeg meg for å hente arbeidene mine, og hadde noen syrlige kommentarer på tungen i tilfelle mer nedlatenhet. For jeg vet jo at jeg er ukjent og lager ikke sånt som vanligvis selger. Men har blitt endel salg de siste årene likevel, og det betyr noe for de som kjøper, det får jeg vite jevlig. I dette galleriet var de feil, og jeg kunne bare vist det og hatt hodet høyt. I stedet følte jeg meg bitte liten og puslete og misslykka der jeg stod og tok imot papirposen fylt av mine sarte greier laget av papir og det styrtregnet ute og jeg måtte spørre om en plaspose som jeg la inntil brystet og styrtet ut av butikken.....

Og prøver alt jeg kan å IKKE tenke at det var siste gang i galleri, for det finnes flere i verden, og sjansen kan by seg igjen. Flere utstillinger kan by seg, og andre sjanser jeg ikke vet om. Jeg må bare fortsette å skrive, selv om jeg sliter litt med motivasjonen nå.... Trøsten er at jeg fikk tilbake noen utrolig fine bøker, som jeg hadde glemt at jeg hadde laget, og det er godt å ha dem hjemme igjen. En av dem var denne:

 

 

Nå åpner jeg dagens mail, og finner dette trøstediktet

fra poesiringen jeg er med i:

 

DRØM

Det hender jeg får spørsmålet

drømmer du om å slå gjennom

Jeg drømmer ikke

om å slå gjennom noe som helst

Får jeg derimot muligheten til

å forsiktig åpne ei dør

slik at den som vil

kan trå inn i et lyrisk landskap

Dersom den muligheten

skulle by seg

vil jeg langsomt lukke opp

og si velkommen 



 

                                                        

                                                              Guro Skottene

Høstens første bilder

 

Sommeren er fin, det er da jeg lader batterier. Men det var godt da hverdagen var tilbake og jeg endelig fikk ro til å jobbe igjen. I sommermånedene har jeg så vanskelig for å konsenterere meg, alt utenfor vinduet frister så! Nå er det kortere dager og mindre tid til båt, kaldere og mindre å gjøre i hagen. Og selv om jeg sier jeg ikke liker det, innrømmer jeg at det er godt å få roen til å legge plast på arbeidsbordet, spre utover papir og lerret og lime og male i vei. Egentlig skulle jeg fortsette med å samle diktene jeg har bestemt skal bli en ny bok. Men det er så kjedelig... Og så mye gøyere å lage bilder av de nye diktene!

 

 

 

Siste gang

Prosjekt TANKESNOR er avsluttet. Nå har den hengt rundt i turområder i sommer og forhåpentlig gitt turgåere noe å tenke på, med sine ekstistensielle og til tider plagsomme spørsmål. Jeg har likt det - å henge opp og gå. La utstillingen være der og ikke vite hvem som leser eller hva de siser om den. La den leve sitt eget liv. Skulle ønske alle utstilllinger kunne være slik! Og kanskje finner jeg på noe lignende, for det har vært gøy å burke det store uteområdet til det jeg har laget. Så er det selvfølgelig gøy med gode tilbkakemeldinger!

Siste gang den var ute og luftet seg var da det åpnet ny tursti over Åsen, like i nabolaget. Jeg hang den opp fredag og reiste til Bergen i helgen. Der var vi på den gamle gode hytten vår på Hylkje, traff familien jeg ser for sjelden, fisket og spiste fangsten samlet rundt det vi fant av stoler og bord i det lille rommet. Hadde det fint og var et annet sted, lot utstillingen være helt i fred. Nå må jeg gå og hente den inn igjen, håper alt er der!