Skrivemaskin

 

Det er ikke lett å stille ut bøker... Selv om de er håndlagede og forseggjorte og aldri så fine, så er de tross alt flate. Siste nytt innen visuell poesi, kom i hus i høstferien. Da kom den snille faren min på besøk med resten av familien. Og med seg hadde han en gammel skrivemaskin som jeg hadde kjøpt i Bergen. Den skal få fast plass på utstillinger fremover.

 

Idèen kom i sommer:

Vi gikk i gatene i Granada på kveldene. Mørket var lunt og gatene fulle av folk og liv, uten at det var støyete. Granada hadde en dyp rytme som tiltalte meg. Det var ikke hipt og kult, men langsomt og kanskje litt lat rytme i den gamle delen av byen. Vi gikk langs elven med eldste bygningene og så på gateselgere og reklame for flamenco. Da hørte jeg plutselig lyden av en gammel skrivemaskin! Der på fortauet satt en mann og skrev dikt på skrivemaskin, brettet dem og la dem i en kurv. Bare ta et dikt, stod det på en lapp. Jeg måtte jo snakke med han og høre hva han gjorde, og han skrev av korte, spanske dikt som datteren stod ved siden av og holdt opp. Selvfølgelig tok jeg et dikt, og selvfølgelig betalte jeg for det. Fikk det oversatt, ergret meg over å ikke ha kamera med, takket mange ganger og gikk videre med en ny idè i hodet.

Vise og lyrikk- kveld

 

 Vi har begynt å planlegge en vise og lyrikk-kveld her i bygden om to uker. Vi, er mannen Harald som synger, Johannes som spiller gitar. Og jeg skal lese dikt og et eventyr. Det er gøy å være i gang, det å være flere sammen med meninger og vinklinger som er annerledes enn mine. Deilig fordi jeg gjør så mye på egenhånd, og det er veldig spennende med toner til ordene. Johannes er så god til å spille, han lager driv over det han gjør. Jeg oppdager at diktene har en rytme som kan følges, og at de blir annerledes når jeg leser dem sammen med musikken. Vi har satt et spennende tema for å få en rød tråd gjennom kvelden. Og jeg har laget plakat. Den er ikke akkurat profesjonell, men det var sånn den måtte bli når det var jeg som laget den!

Med bilder

Høsten er visuell. Og jeg har fått nytt kamera til å fange den. Det gamle tålte ikke vann, og likte til min overraskelse ikke å bli vått to ganger på en sommer.... Jeg hadde ikke råd til nytt, nytt, selv om det fristet veldig. Men endte opp med et brukt Canon, som var bare litt nyere modell enn det gamle. Jeg trøster meg med at det er lett å ta i bruk, for jeg kjenner det allerede. Har løpt rundt i skog og fjell for å ta bilder disse dagene med sol. Men så fant jeg de aller beste motivene i husveggen. Det finnes en del forslitte ordtak om slikt, jeg nevner dem ikke...

 

 

 

 ______________________________________________________________________________

Samtidig jobber jeg med bilder til neste bok, som synes langt unna nå som jeg har gitt opp historiene fordi jeg ikke kom lenger med dem nå. Jeg ser for meg en bok som er en egen verden når man åpner den, og da kan det ikke være bare dikt, det må det i alle fall bilder med. Nå går jeg gjennom bilder av det jeg har laget siste årene. Jeg begynte nemlig å ta bilder av alt, mest for gøy. Siden oppdaget jeg at vi har en kjempegod scanner på biblioteket, og har gått over til den. Av og til er det gøy å leke litt med bildene. Jeg går inn i dem og zoomer og klipper ut små biter, som jeg redigerer litt og dermed har jeg et nytt bilde, som jeg ikke så mens jeg laget det store.

Min heltinne

Jeg kjenner ingen som leser Herbjørg Wassmo, men noen må det være for hun selger godt. Hun har vært min heltinne siden jeg fant "Dinas Bok" i min mors bokhylle. Ingen bok har fenget meg så totalt. Den var så rå, og språket lignet ikke noe jeg hadde lest før. Jeg har hverken lest eller likt alt hun har skrevet, men noen av bøkene lyser i bokhyllen min og gjør meg varm bare jeg ser dem. Nå har hun gitt ut en selvbiografi. Den var ikke særlig spennende, for å si det som det var. Men hun skriver så godt, at jeg holdt den ut og vel så det. Så slo det meg at det var noe kjent med historien, og hentet frem igjen "Det Syvende Møtet". Og der var hun! Det var den samme historien, med ulike og like trekk, som i selvbiografien. Og språket var der... Jeg får gåsehud mens jeg leser og må gjenta noen avsnitt flere ganger. Det Syvende Møtet ble med på langhelg i Barcelona, og reddet helgen siden magen bare ikke liker den spansek bakteriefloraen og ble tilbragt mye på hotellrommet....

 

Det både inspirerer og gjør meg motløs å lese noe så bra. Nettop våget jeg meg på å sende et spørsmål om en annen av mine forfatter-helter ville lese historiene jeg har liggende. Han tok ikke sånne oppdrag, skrev han. Og jeg har bestemt meg for å legge dem bort. Til modning, eller kanskje til annet bruk. De egner seg til muntlig fortelling, bedre enn til lesing, for jeg får dem ikke lange og rike nok til det.

 

Jeg fortsette å skrive på og lage bilder av diktene i stedet. Men jeg tenkte i helgen at det har gjort noe med meg å få gitt ut på forlag. Siden det, har jeg begynt å tenke om det jeg skriver når ut og blir tatt imot og forstått. - I stedet for å tenke på om det uttrykker det jeg vil ha sagt, om jeg leker nok med ordene og om de har nok snert. Det kjennes som jeg har blitt for utadvent, og må vende meg inn igjen.