Aforisme

Midt i de siste to ukenes desperasjon over trøttheten som hindrer meg igjen, har vi hatt poesi på skolen. Jeg hadde gledet meg, og det var gøy med mye lesing og skriving av dikt. Men det er vanskelig og, å lære om noe jeg syns jeg har mestret før! Diktene jeg leverte disse ukene var så dårlige at jeg grudde meg til å lese dem. (Vi leverer arbeider til hele klassen, leser dem høyt for hverandre og gir tilbakemeldinger der og da.) På slutten av forrige ukes dikt hadde jeg slengt på ett av mine korte. De jeg ble så lei av etter å ha både laget både uroer, utstilling og bok av dem i 2011. De sier jo altfor lite, har jeg tenkt, jeg må putte på flere ord. Men nå spurte jeg bare: Er dette i det hele tatt et dikt? JA! sa de, og jeg fikk lære ett nytt ord: Aforisme, het det. (definert som: en kort setning som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, egen sjanger innen poesien) Å! Jeg ble så glad, det heter noe, det er noe, de der korte greiene som renner ut av pennen min hele tiden. Så plutselig har jeg hentet dem fra sin egen mappe på PC`en der jeg lagret dem for og aldri se dem mer, og jeg har jobbet med andre dikt som ikke fungerer på den gøye måten: Kutte og kutte, til det viktigste står igjen:

FORTØYNING

Trenger linen

som binder meg

til det store

så jeg ikke går vill

i smålighet

        

                        Synnøve

Sukk...

Den første måneden på nansenskolen var et rush, og jeg var så glad for å klare henge med noenlunde og komme meg på skolen hver dag. Alt var spennende, fagene, skrivingen, folkene. Og det gikk fordi jeg ikke gjorde noe som helst annet enn å gå på skolen, spise og sove. Frustrasjonen var likevel at det ikke var krefter igjen til å bli på skolen etter middag og få kontakt med folk. Det er så mange skjønne mennesker rundt meg, og jeg ville gjerne snakket mer med dem. Men det er ikke mer igjen av meg. Ikke til å skrive, heller. Oppgavene vi skal levere hver uke, blir skrevet i tåka og er så dårlige at jeg gremmer meg.


Så, etter høstferien har alt vært mye vanskeligere... Planen om å ikke forholde meg til noe annet røk, og det var kanskje ikke noen overraskelse, for livet bryr seg ikke til planer, det spreller og gjør som det vil. Flere ting skjedde, som krevde meg. En av dem var det fantastiske at en av første ukens skriveøvelse begynte å vokse til en stor fortelling. Den spant i hodet mitt først, men så krevde den å få komme ut. - Du må vente! sa jeg, nå tar jeg dette studieåret, jeg kan ikke skrive på deg nå! Men den hørte ikke etter, den VILLE fortelles. I høstferien var endelig tid, og jeg begynte å nøste i den. Men da lot den seg ikke stoppe lenger, den presset bare enda mer på. Det var en rus, jeg skrev og skrev og mannen var på jakt så det var bare å holde på.


Men så møtte jeg min gamle fiende: Trøttheten. Jeg skjønte at jeg klarer ikke både gå på skolen hver dag og forholde meg til det andre som skjer. Nå er jeg så sliten og presset at jeg må gjøre noe, og har begynt å undersøke om det er mulig å ta fri en dag i uken en stund. Det kan jeg jo bare gjøre, selvfølgelig, men med for mye fravær får jeg ikke vitnemål, og jeg har fryktelig lyst å gjøre dette skoleåret helt og få med meg det papiret videre i livet! Men jeg må bare justere ett eller annet.... Sukk.