fredag 28. november 2014

Krise

Jeg har hatt en trygg verden, inne i en fjord, omgitt av mennesker som stort ville meg vel. Men når livet buttet imot, følte jeg meg ofte aleine, og skjønte jo at det blant annet handlet om at det er så vanskelig å be om hjelp... Nå har vi hatt en krise her i Innlandet, som har aktualisert alle tidligere måter å håndtere vanskeligheter på, for Harald mistet jobben. Han har gått på en idiotkontrakt i et bemanningsbyrå med to ukers oppsigelse et halvt år nå. Den har hengt over hodene våre, og plutselig kom den. Da følte vi oss aleine, da! Langt borte både fra venner og fra et nettverk til å finne ny jobb. Hvordan skulle han finne seg jobb som tømmermann el. her, ved starten av en lang og iskald vinter? Det var mer enn to hodet klarte finne ut av ved kjøkkenbordet...


Det første vi oppdaget, er at venner er bare en telefon unna når man trenger dem. Det andre var at vi er ikke aleine på denne kanten av landet likevel. De vi kjenner her brydde seg, tenkte sammen med oss, var med å ringe rundt etter potensielle jobber. Jeg ble til og med tilbudt steder å bo hvis økonomien i dette ikke skulle gå opp. For vi forstod at Harald kanskje måtte til Stavanger etter jul for å få noe mer enn korte, usikre kontrakter resten av vinteren. Og når han spurte hos sin nye arbeidsgiver der vest, sa de ja med en gang, bare kom. Men å holde to hus blir jo dyrt, så vi spurte om hjelp igjen, om noen kunne leie han et billig sted å bo til jeg kommer etter til våren. Og det fikk han, hyttevenner fra Forsand tilbød ham å bo i kjellerstuen deres i Stavanger.


Jeg er rørt av all omtanken og hjelpen, lettet for at vi fant en løsning, ikke minst at jeg får bli i denne deilige leiligheten på Johannesgården, hvor vi hadde ett års kontrakt. - Men jeg er ganske tappet for krefter... Nå har jeg hatt en skriveuke til semesteroppgave, leide en bitteliten hytte på Lia Gård og satt der og fikk endelig gå helt inn i det jeg skrev og nyte det. Og sove en hel del, det har gjort godt, hodet er over vannet og i går kveld leverte jeg oppgaven.


Det var deilig med en uke borte nå, for skolen er krevende. Det er undervisning i nye sjangre og innlevering av tekster hver uke, disse gjennomgår vi, alle 15, i felleskap. Men det er kjempegøy å lære så mye som jeg gjør, selv om det i det siste i overkant krevende. For jeg oppdager nye måter å skrive på, og har funnet en gøy sjanger: Kortprosa. Det er en kort tekst med tett innhold, som flyter avgårde litt som den vil, som "et dikt som har kommet ut av kontroll" som klassens morroklump kalte det. Jeg ble helt hekta, tok frem gamle dikt som ikke fungerer, fjernet linjeskiftene og fikk noe helt nytt å jobbe videre med. Nå har jeg skrevet en hel semesteroppgave i denne stilen, og jeg skal skrive mer, mer siden!



tirsdag 4. november 2014

Bokuke

Det er bokuke på Nansenskolen. En uke der alle vanlig undervisning er byttet ut med forfatterbesøk og spennende foredrag. Jeg har flyttet inn på internatet for å ha en seng i nærheten, for denne uken er dagene lange og jeg vil gjerne ha dem med meg. Det håper jeg å få med lyn-hviling og hard utvelging. Foreløpig har Ingvild Rishøy vært her og snakket om å skrive noveller, det var enormt inspirerende, to poeter har snakket om sine dikt og tre fagfolk som har skrevet fagbøker om Europa. Så jeg har lært både hvordan 1.v.kr.startet, om det moderne Tyskland og om det nye arbeidslivet der folk tjener så lite at de er fattige selv om de jobber alt de makter. Det er så gøy når foredragene svarer på spørsmål jeg har hatt lenge. 

I skrivekunsten har vi hatt drama de siste to ukene med Trine Vollan. Der skrev vi hver vår dialog-scene, og så kom to profesjonelle forfattere og fremførte dem. Det var knallgøy, og vi minner hele tiden hverandre på hvor heldige vi er som får være her!!! Dilemmaet mitt om at jeg ikke har krefter igjen til å skrive, har jeg begynt å finne løsninger på. Siden jeg kjente en velkjent vegg nærmer seg, og jeg har gått i den mange ganger, skjønte jeg at det er nødvendig å forebygge. Så jeg har bestemt meg for å ta fri ca. en kort dag i uken, og håpe jeg likevel kommer innenfor fraværsreglene sånn at jeg får vitnemål. For det kjenner jeg at jeg gjerne vil ha med meg! Har veldig lyst å jobbe med bøker og skriving videre, og kanskje et vitnemål herfra kan åpne en dør eller to. Altså: jeg har jo to fullførte utdannelser fra før, og det hjelper ikke men skaper heller problemer når jeg leiter etter en liten jobb min trøtte kropp kan klare, og hele tiden er overkvalifisert. Men jeg håper likevel fremtiden kan by på flere muligheter…

 

For vi har nemlig bestemt hvor vi skal bo etter dette året inne i skogen. Kjæresten, som ikke trives med å bo så langt vekke fra alle og ikke kommer inn i noe nytt for så kort tid vi har her, begynte å leite etter jobber videre. Først for å komme i gang med tenkingen om fremtiden, egentlig. Men så var det ledig jobb i et firma i Stavanger han veldig gjerne ville jobbe i, og der ble han innkalt til intervju. Da ble jeg stressa, da! For plutselig måtte vi bestemme: Skal vi bo der? I hodet mitt har jeg holdt fremtiden åpen, for å bare kunne være her jeg er nå og bruke alt fokus på dette skriveåret. Men der var altså jobbtilbud og vi måtte bestemme. Jeg sa til Gud, at får han jobben, og kjenner han vil ha den, så blir det Rogaland neste år. Og når jeg først måtte kjenne på det, så var det helt rett, for vi lengter begge veldig hjem til vestlandet. Både etter fadderbarn og venner og familien, men og fjellene og lyden av vann som renner fordi elvene går i nedoverbakke, og vinden og havet. Å, havet! Har skrevet noen svulstige greier om havet denne høsten… Har i det hele tatt skrevet mye, og prøver få alle idèene jeg ikke rekker gjøre noe med, ned på papir. Jeg har noe å jobbe videre med i årevis fremover! Men aller først skal jeg på date med kjæresten i byen i kveld og spise, for han har bursdag i dag.