onsdag 26. august 2015

Tilbakeblikk



Det er 20 år siden jeg gikk ut av sosialhøgskolen og vi skal møtes igjen i oktober. Det var tre gode år, det var så gøy å være student og å være sammen med så mange med sterke meninger. Vi diskuterte dag og kveld, med og uten rødvin, det gikk i ruspolitikk, ny barnevernlov og EU, og med andre venner gikk det i partnerskapslov. Jeg er glad for de årene.

Men det var helt feil yrke. Jeg måtte slutte etter fire år når kroppen ropte veldig tydelig at det ikke gikk lenger. Men jeg hadde nok sluttet uansett, å stå i klem i et system som så de vi skulle hjelpe som motstandere, var ikke til å holde ut i lengden. Og egentlig ville jeg bli noe annet, jeg ville bli journalist. Jeg vurderte frem og tilbake og valgte sosionom fordi – jeg skulle redde verden, og det fikk jeg gjort bedre i direkte kontakt med folk enn å skrive om dem, tenkte jeg. Men nå tenker jeg at det skrevne ordet har stor makt og kan føre til endringer på et annet plan. I Lillehammer traff jeg igjen en gammel venninne, Jartrud. Hun er også frafallen sosionom og nå frilansjournalist. Det kan alle bli, fortalte hun meg, det finnes kurs å ta og nettverk å bli del av. Jeg tenker på det, men må vurdere noen ganger ekstra som jeg må med alt, fordi det er så lite krefter i kroppen og jeg må ikke gå inn i ting som tapper dem ut. Den kreative skrivingen derimot, gir så mye tilbake at jeg klarer skrive noen timer hver dag, og det er jeg SÅ fornøyd med!

mandag 17. august 2015

Viktig

Jeg møtte en Asfalt-selger tidligere i sommer, stoppet og kjøpte bladet (som jeg først leser og så river i biter og bruker i bilder for det har så godt papir!) Han hadde møtt helseministeren, sa han og strålte. Hva snakket dere om, spurte jeg. Jeg fortalte ham hvordan det er å være rusmissbruker, og han hørte på meg, sa han. Det var bra, sa jeg, for det er det jo du som vet hvordan er, det var viktig at du gjorde. Han hadde så vakre øyne og nå smilte de enda dypere blå. Jeg gikk videre og hadde lært noe mer om hva som er viktig, for de fleste av oss kaver rundt for å gjøre viktige ting, gjøre noe som viser igjen her i verden og kan fortelle at vi er viktige og har livet rett. Men hva er virkelig viktig? 

Å flytte fra et sted og nettverk jeg var knyttet til og dra ut i det ukjente, har lært meg mye om hva som er viktig. Ting er skrelt bort, mistet og forlatt for jeg fant at det ikke var så viktig likevel. (Som for eksempel hus, hvordan det ser ut betyr så lite mot hvor viktig det er at det er godt å komme inn i det.) Siden jeg bestemte meg for å søke på skrivestudie og denne reisen startet for snart to år siden, står egentlig bare to viktige ting igjen i livet: Å være sammen med de jeg er glad i - i det hele tatt våge være og bli glad i. Og å skrive. Resten følger naturlig, og gjør det ikke, kan det seile sin egen sjø. Jeg er dypt takknemlig over å få gjøre begge delene, over vennene jeg har beholdt, og at jeg holder på å lage meg arbeidsdager som fungerer, så jeg får skrive.
 

søndag 9. august 2015

Gråværsdag


Har brukt en gråværsdag til å binde nye dikt i små bøker.
(Det har vært endel av dem i sommer, de eneste som ikke 
klager over været er vi, som er i overkant motivert for en
vestlandsommer og har valgt dette regnet helt selv!)





mandag 3. august 2015

Nettferie



Det har vært tre uker ferie, og jeg har vært omtrent like lenge av nett. Jeg vet det er uvanlig, de fleste er på alle nett hele tiden, kanskje enda mer når det er ferie. Og jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men jeg har bare dette behovet for å skru av innimellom. Den ene uken var jeg på retreat, og hadde mobilen av også. Retreat handler nemlig om å øve på å lytte til en annen kanal, etter Gud og meg selv. Og da må mobilen, om lytter alle mulige andre steder, være av.

Jeg har jo en Facebook-konto, som jeg bruker mest i et tappert forsøk på å nå ut i verden med kunsten, og legge ut link til denne siden. En sjelden gang skroller jeg nedover nyhetene, og ender hver gang opp med å føle eg mislykket, mitt liv skinner ikke så flott som alt jeg ser der. Igjen, jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, folk får jo stort sosialt og utbytte og mye moro ut av det mediet, så jeg går helt sikkert glipp av noe, jeg ser bare ikke hva det er. Rett før ferien gjorde jeg et unntak og la ut dette bildet av meg og Caro, og fikk mange ganger så mange liker som når jeg deler noe fra kunstens verden! Men det plager jeg lite, når jeg vet at denne bloggen blir lest opp til 700 ganger pr måned.


Men nå er ferie slutt, og jeg har gledet meg til å begynne å skrive igjen! Tenkt at jeg får drive med noe jeg går utålmodig rundt og gleder meg sånn til å ta fatt i, jeg er kjempeheldig. Tidligere i sommer sendte jeg utdrag fra en lang fortelling jeg begynte på i Lillehammer, til den mest kritiske forfatteren og leseren jeg kjenner, Per Øyvind på Stord. Vær ærlig, sa jeg, er dette lesverdig? Svaret kom i helgen, og gjør det enda gøyere å begynne skrive igjen, for det synes han det var. Så nå skriver jeg igjen. Nå!