Vinterferie

Det er det jeg ikke får skrevet, står det i vinterens notisbok, som trykker på, hardt. Det som må ut ellers eksploderer jeg, går i tusen biter, hjertet farer i splinter og klistrer seg til veggene i dette lille rommet, som er for lite til å puste og skrive i. Disse korte diktene jeg har puslet med i alle år, er for små, de får ikke sagt nok, jeg må skrive større, sintere, skarpere, kvesse en kniv, snitte i fasadene, se hva som er bak. En vegg, en avisside, en tykk bok, kanskje det ville være stor nok fro det jeg ville ha sagt. Men noen må lese det, ellers sprenger det bare videre, og ingen leser dikt, det er jo vedtatt. Men jeg kan ikke skrive det alle leser, jeg kan ikke skrive krim, det rommer ikke det jeg vil skrive. Og jeg kan ikke skrive om det onde, jeg må skrive om det gode, om håpet, tilliten, sjansene, mulighetene, om det som sprenger seg frem og vil noe, på tross av. Det er det jeg må skrive om. Håpet.

***********

Men nå er det vinterferie, og de siste intense ukene med dette intense drivet sitter i kroppen som en stor trøtthet, hode, armer, alt er trøtt og vondt. Og jeg har faktisk ikke skrevet på snart en uke. Jeg måtte ha en pause, fra pc og alt. I stedet har jeg laget bøker, gjort noe jeg aldri har prøvd før: Lage flere samtidig, i samme størrelse, og kutte opp forskjellig papir og omslag med papirkutter, i stedet for å rive ett og ett ark. Det ble ikke så verst, hver bok ble unik likevel, og jeg slapp å tenke.

 

Tiggeren

Jeg får ham ikke ut av hodet, tiggeren som sitter utenfor min faste kafè i Lillehammer. Han sitter der i 15 minus, rett på bakken som sikkert er minst like kald, innpakket i klær og sjal, han er ung, og det stikker i meg at han skal sitte her i kulden, er dette alt livet har å tilby ham? Jeg sitter på en barkrakk ved vinduet og skriver og drikker te, det er varmt inne, jeg har penn og papir og savner ikke noe. Der sitter han, og savner vel det meste. Jeg har sett ham før, og tenkt at jeg skulle gjøre noe jeg ikke har våget, men nå gjør jeg det: Kjøper en kopp varm, søt te med meg når jeg går og gir den til han. Han tar imot koppen, takker i lang rekke, men hånden min holder igjen, det er noe mer jeg må, men jeg nøler, vi holder i hver vår ende av koppen, til jeg river blikket løs fra snøskavlen og møter hans store, varme smil med mitt eget og sier - Vær så god.


Inntil dette møtet gav jeg ikke til tiggere, det var å mate en kriminell kultur med menneskehandlere og annet faenskap, og sånt vil jeg jo ikke støtte. Bestemmelsen min har endret seg, som mange gjør, i møte med et menneske bak et problem, og oppdager at det er jo bare folk der: Nå går jeg alltid med mynt i lommen og gir en til alle jeg ser, sittende på iskalde fortau med en kopp foran seg og et hav med fortvilelse i blikket.

Raseri

 

Jeg har bare vært glad (og frustrert, for all del) over å endelig få lære mer av håndverket skriving. Men i det siste har det blitt blandet med et reint raseri over at jeg ikke kom ordentlig i gang med skrivingen før jeg var 37 år, og begynte å si "jeg skriver" når folk spurte hva jeg drev med, og ryddet meg arbeidsdager for å få gjort noe. Siden har jeg laget mye gøy innen visuell poesi, men det var ofte en daglig kamp for å få jobbet, og fart på skrivingen fikk jeg ikke før i høst, når jeg begynte på Nansenskolen. Og det er jo ingen annen sin feil enn min, som ikke klarte å gjøre det som brant mest i meg. Det er  ingen annen sin skyld at jeg ikke begynte før, men lot alt mulig annet ta plass og styre tiden min. (inkl en del sykdom, som jeg på ingen måte valgte) Men det er noen jeg likevel holder ansvarlig, og for tiden er så rasende på at hvis jeg kunne, skulle jeg oppsøkt hver eneste av dem og gitt dem det som på bergensk heter en "klæssing" (altså en skikkelig smekk) Og det er alle norsklærerne jeg har hatt! Nå jeg nå ser hvor mye det går an å lære, begriper jeg ikke hva som har foregått i hodet på dem som har hatt en elev som var oppslukt av bokstaver, setninger, bøker og papir. Og presterte å si at jeg "hadde for mye fantasi, for mange kommafeil, løste ikke stiloppgaven rett" osv. i 12 lange år i strekk!!! I det hele tatt kjedet jeg meg gjennom alle årene på grunnskolen, det var først på høyskolen jeg begynte å lære noe som gav mening og var gøy å lære. - Men så valgte jeg igjen ikke det jeg helst ville... Jeg ville bli journalist (og forfatter, men det sa jeg ikke til noen) Så fant jeg ut at jeg heller ville redde verden som sosionom, og det passet jeg jo ikke til i det hele tatt. Det gjøre meg rasende, alle disse tapte årene. Og jada, det er ikke for seint, jeg skriver så det spruter nå, og har fått vite at det går an å ta kurs for å bli frilansjournalist, hvis jeg vil og makter en gang. Likevel, akkurat nå er raseriet her, og jeg tror det bare skal få lov å herje en stund, for det er i grunnen et deilig raseri. For tiden har vi Hanne Ørstavik som lærer, og hun gir mat til skrivetrangen, hun!

Visning

Vi var i Kristiandsand i helgen, for å se på hus og snuse på om vi vil bo i de traktene der når året på Lillehammer er over. Det gikk ikke så bra.... Det der med huskjøp er et spill, og jeg er dårlig på sånt. Jeg vil at kommunikasjonen skal være ærlig, og det er den ikke i dette spillet. Etterpå føler jeg meg lurt: Bildene som ligger på nett er tatt med vidvinkellinse både inne og ute og farger er lagt på og trukket av. Det ene huset kom til å bli solgt på fredag, sa de, så vi MÅTTE komme og se på torsdag hvis vi ville ha det. Så vi tok fri to dager fra skole og jobb, men plutselig hadde de har all verdens tid og ikke vil selge før mandag. Det kom inn bud på det andre huset, så vi måtte forte oss og se på det om kvelden, i mørket. Vi så på tre hus, og gikk forbi et fjerde, og ingen av dem sa pang, her vil vi bo. Vi kjente egentlig ikke en dragning mot å bo på Sørlandet i det hele tatt. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt lyst å bo der. Både er der små hus i store hager som vi kan ha råd til, det er mye sol og bra klima, og Prestegården retreatsted ligger der. Men, dette er en hjerteavgjørelse, og hjertene sa ikke ja. Så vi legger det bort. Men fikk en god lunsj med niese Ellen, sov over hos på Prestegården og fikk et godt møte med Inger Marie som driver den. Så helgen var ikke helt bortkastet.


Men hvordan vi skal klare å finne hus på andre siden av landet når spillet er så uærlig som dette, og jeg heller ikke har krefter til å reise flere sånne maratonhelger midt i skoleåret, det skjønner jeg ikke. Så i dag er jeg motløs.

Klang

Vi har en hel uke om klang i språket, leser massevis av tekster og øver oss. Selvfølgelig leser vi nynorsk, og vi leser Jon Fosse. Han er til å bli gal av å lese, med gjentagelser og mystikk. Men det er så vakkert at en ikke klarer slutte likevel. Ukens tekst ble god å skrive, fordi jeg gjenoppdaget nynorsken, som jeg har kost meg med både i to av bøkene mine og litt her og der siden. Men det er lenge siden nå, og så deilig å ta den opp igjen. Teksten ble mitt poetiske manifest, hvis så store ord går an å bruke om poesi:

JON OG EG
Eg vil skrive om von, seier ho, det er vona eg vil skrive om. Det er for mykje ondt i verda, eg vil skrive fra det som er godt. Om fast grunn under føtene, om lysninga i skogen, det vil eg skrive om. Det er for mykje mørkre, eg vil skrive om ljoset, det er det eg vil.


Om når du er ute og går, og må kryssa ei myr. Midt i myra sit foten din fast. Du kjenner det i heile kroppen, du trur at myra vil sluka deg, dra deg ned i mørker så du forsvinn, vert borte. Men då har du ikkje rekna med vona. For ho gjev foten din noko å trø på så du får spenntak og du kjem opp og ut. Den kjensla, foten som får fast grunn til å sparka frå, er kjensla av vona, og den vil eg skriva om, seier ho.

Eller når du har gått deg vill i skogen og har leita etter utveger til du hikstar av fortviling. Den kjensla som kjem når ein lysning i skogen opnar seg, ljoset treff deg der du står i mørker og trur du har gått deg vill. Ljoset som kjem og syner deg det er ein veg ut, ut or mørkre du trudde du måtte bli verande i, mørkret som heldt deg fast der inne. Den kjensla du får når det opnar seg, seier ho, det er kjensla av von og den vil eg skrive om. Så at neste gong du trur det ikkje finst ljos, kan hugsa at du må leita litt til, for opningar finst. Det er det eg vil skriva om, seier ho og lyfter koppen til munnen, lagar ein o, bles på kakaoen.Gjer det du og Jon, seier ho, skriv om von. 

Morgen

MORGEN 

Gud har begynt å male før jeg går inni bildet og har lagt blått over absolutt alt. Han dypper en tynn pensel i rødt og drar en linje over åsen i øst. Har på mer farge og vann så det oransje renner ukontrollert utover himmelen. Husene brenner og det blinker i vinduene. Bare slottet ligger  mørke. Den onde ridder kikker olmt ut av gluggen, spør noen om hva han drømmer om? Den runde kulen kommer opp over åsen og søler mengder med gult på greiner og hustak. Trærne synger Händel, og midt i det hele står en svart prikk, en vestlending som oppdager at snøen er ikke bare hvit.

 (Og jeg leker meg med prosadikt for tiden, enkelt definert som: Dikt med rett høyremarg)

Opplevelse av en årstid

Vi har hatt den beste uken så langt på Nansenskolen: En uke hele skolen har vært ute og laget snøskulpturer. Arbeidet endte opp med en lørdagskveld ute i hagen med tente fakler og masse besøk som kom og så på det vi hadde laget. Skrivekunst leste dikt inni vår egen skulptur - en drage, og gjestene satt på tribunen av snø med granbar oppå. Vi stod i fakkellyset i skumringen og myste på mot det vi hadde skrevet og leste så høyt vi kunne. Og ble kjempegodt tatt imot, det var så gøy!

Janne`s islykter

En klagedrage

 

 

Newton med halvspist eple

Billedkunst sine skulpturer

Kremlmuren

En russisk munk



Æ - en norsk bokstav,
en protest mot den idiotiske moten å skrive LOVE i vinduene sine,