Nytt hus

Vi har kjøpt hus! På Vigrestad, ikke langt fra Kvassheim fyr og fra storhavet. Jeg har drømt om å bo på Jæren siden jeg var der første gang som 15-åring, min mor studerte i Stavanger, jeg og min bror var på besøk og hun hadde lånt bil for å vise oss noe storartet: Havet på Jæren, som frådet av styrke og raseri. Det er så åpent der ute, jeg har alltid følt meg fri der og har reist mange ganger ut for å gå på strendene når livet har vært trangt og jeg må utvide noe mellom ørene eller få en samtale med Gud. Nå skal jeg flytte dit, og det blir spennende, for jeg vet ikke annet om det enn at der er strender og lys og luft og er der våren kommer først. Huset er så fint at jeg fremdeles ikke kan tro vi hadde råd til å kjøpe noe som ikke må pusses opp. Det er faktisk ingenting vi må gjøre med det, det er bygget i 1973, men allerede pusset opp sånn som vi ville gjort det selv om vi måtte. - Alle tror at tømmermenn elsker å pusse opp, men han jeg lever sammen med får gjort nok av faget sitt på jobb, og vi har begge et par andre ting vi vil bruke livene våre til enn å pusse på et hus. Så jeg er kjempefornøyd.

– Og sliten og svimmel, det har ikke gått opp for meg enda, at vi skal få flytte tilbake hit til Rogaland etter året i Lillehammer. Det er så deilig å være her nå, det er vår, ting titter opp av jorden og blomstrer over alt, måker skriker og det lukter nymalt av et hus i nærheten. Jeg er hjemme. Og blir veldig glad når jeg treffer de jeg har savnet og oppdager at de har savnet meg og. Særlig de små, Ronja, Elida og Eyolf, at de ikke har glemt oss på disse månedene, men fortsatt ville leke og la meg ordne håret i ny hestehale. Vi flytter inn i starten av mai, og noe av det jeg gleder meg mest til, er å få nytt atelier. Å pakke opp alt som er lagret i kjelleren til svigermor, begynne lime og male igjen, og skrive ”atelier Mellomrom” på husveggen.

 

Rastløs

Jeg skriver semesteroppgave, og er så rastløs at jeg må klamre meg fast for å ikke  bare finne et fly og komme meg vestover. Mandag reiser jeg og skal se på tre lovende hus, og kanskje de blir solgt mens jeg sitter her og knotter! Men jeg reiser ikke, jeg blir og avslutter, nå har jeg kommet så langt så skal jeg gjøre dette studiet ferdig. Dessuten tror vi ikke at vi er aleine om dette, men at Gud er med på veien videre, som Han var med hit, så jeg øver meg i tillit. Det har blitt en bestemmelse for oss, at det der jaget etter det perfekte vil vi ikke inn i. Selvfølgelig kunne vi bare leid oss et sted vestpå når vi er ferdig i Lillehammer i mai, og så leitet videre til vi fant det perfekte huset, men jeg vet ikke om det er veien til lykke. I stedet skal vi se om det er mulig å vurdere alt som finnes av interesse i vår prisklasse, og så ta det beste! Det er noen kriterier som må være tilstede, resten får vi skal etter hvert.

Det er ikke ordentlig vår enda, men forbasket mye snø som ligger igjen her på Johannesgården, men i helgen fant jeg min første blåveis, det må da være et tegn, på vår eller noe.

 

Vinterbilder

Jeg har endelig fått mobil, pc og blogg til å snakke sammen om bilder, og her er noen av dem. For tiden får jeg tilsendt hauger med bilder av bomstrende krokus, og jeg blir helt gal av hjemelengsel, for her ligger snøen enda! Nede i byen har den smeltet godt, og veiene er endelig bare, etter å ha tilbudt all verdens besyndelige underlag de siste månedene. Men vi bor høyere, og her ligger det hvitt enda. Jeg har måkt gresset (tror ikke det er helt vanlig) inne mot husveggen sånn at vi kan sitte på barmark og drikke kaffe i solen - som det fortsatt er mye av og som varmer godt nå. Men det er kalde netter, og det gjør at snøen HELDIGVIS smelter seint, sier de sprø folka i denne byen. Det eneste de tenker på er å stå på ski!

Det er jo helt sprøtt, at vi skal reise tilbake til regnet på vestlandet, jeg vet det. Men i sommer savnet jeg båtlivet, i høst vinden og nå vårblomstene, det er vinteren som er værst og slår meg ut hvert år. Mange ganger har jeg prøvd å få til en reise til varmen etter jul, men det har blitt hindret av økonomien og det at jeg ikke tørr reise aleine, og folk rundt meg er jo på jobb og kan ikke bare bli en en trøtting til varmen sånn uten videre. Nå lurer jeg på om jeg fremover bare skal legge inn en fast skrivemåned hver vinter her, og få de andre årstidene hvor vi nå enn skal bo.

Denne uken har vi hatt filmmanus på skolen, og jeg gjorde noe helt nytt: Møtte blank den dagen vi skulle legge dem frem for hverandre. (Vi leverer inn en sides arbeid i sjangeren vi har hatt den uken nesten hver torsdag) Jeg fikk det ikke til, det ble for komplisert å skulle putte en historie inn i en mal for manus og fortsatt beholde innholdet. Skjønte etterpå at jeg egentlig nesten var i mål, men det var  litt deilig å melde pass! Jeg har levert så mye dette skoleåret, så mye uferdig og nettop påbegynt, og bare en liten del av det har jeg faktisk vært fornøyd med. Det jeg har levert er toppen av et isfjell av det jeg har skrevet, det egentlige ligger under og ingen ser det enda.

Mandag

 - Sånn så det ut da jeg kjørte fra Lia gård, retreatstedet i Østerdalen, etter å ha vært der og skrevet høstens semesteroppgave. Nå skal jeg snart begynne å jobbe med vårens. Det er nok å ta av, jeg har skrevet vanvittig mye dette året, prioritert skriving foran det meste, dukket ned i det og nydt å kunne bare holde på uten hverdagslige forstyrrelser. Men nå er det andre ting  som konkurerer om plassen i hodet: - Hvor skal vi bo om et par måneder? Det begynner å bli et påtrengende spørsmål. Planen er at vi reiser til Sandnes i påsken og bor hos niese Mariann og ser på alt som er å oppdrive av hus i mils omkrets med våre kriterier: Lite hus med stor hage, utenfor men ikke altfor langt fra by. Uken før påske er reiseuke på Nansenskolen, skrivekunst skal med billedkunst til Berlin, men jeg har meldt meg av turen. Etter mye grubling kom jeg til at å reise på hektisk gruppetur til en storby med min helse.... ikke vil fungere. Dermed har jeg en uke ledig til å skrive. Men det kan jeg likegod gjøre der vest, og samtidig se på hus. Så jeg drar allerede 23. mars. Gleder meg! Til kokusen som blomstrer, havet, vennene, ungene deres, familien. Og det blir en test på om jeg klarer skrive med ale disse forstyrrelsene, for det må jeg jo klare fremover, når jeg skal tilbake til alt som forstyrrer, både godt og vondt. Å, som jeg savner de forstyrrelsene!

Lei

Året på Nansenskolen går mot slutten, og jeg har blitt så lei! Det er nok både psyken som redder meg for å gjøre det lettere å si farvel.  Men det har òg vært vanskelig...  F.eks. å finne ut av det sosiale, når det er over 60 studenter på skolen, og vanskelig å få kontakt siden jeg ikke bor på internatet. Det har vært sårt mange ganger, å høre hva de har funnet på i helgen, etterpå. Samtidig må jeg jo selv velge vekk masse opplevelser, fordi jeg bruker alle kreftene mine helt opp på skoledagene og ikke klarer gjøre stort mer. Det er noen veldig fine folk jeg går sammen med, og noen av dem har jeg delt tid og tanker med, og jeg kommer til å savne dem, sammen med lærerne, som er så dyktige og samtidig ser hvem de har foran seg.

Men jeg savner vennene mine der vest, og sjøen, og (tro det eller ei) vinden! I påsken skal vi hjem og kjøpe hus, sier mannen. - Kjøpe, ikke se på. Jeg håper han har rett, og gleder meg, både til husene, våren og folka! Denne uken har jeg bl.a. lært Nietzsche sitt test-spørsmål:

Hvis du fikk valget å leve livet ditt om igjen mange ganger,

ville du da sagt ja?

- Hvis ikke, må du gjøre noe med livet ditt!

Fikk meg en tidlig morgen med fullmåne på snøen til å tenke på dette vidunderlige diktet av Ingvar Moe:


Perspektiv

Du ska skaffa deg frø
før moldjordo fryse
Du ska ulma og glø
mens endå du lyse
Du må handla litt fort,
for butikkane stengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Du ska dansa kvar dans
mens tonane strøyme.
Og drikk uten stans
nå’ livet det fløyme
Men rot di kje bort
dei draumar du vrengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Nå’ hu ber deg bli,
så skund deg å svara
D’e dårligt me ti’,
men la di då vara
tå finaste sort
dei ordo du slengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Så kom an og lev,
for sjøl om du tøkje
at livet e strev,
så e der så møkje
du aldri får gjort
Og sorgjo, hu sprengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje