søndag 28. juni 2015

Å følge hjertet

Jeg snakket med min far i telefonene, og han avsluttet med et sukk over at han laget menighetsblad for menigheten han jobber i, og skulle hatt noe til siste side. Jeg tenkte med en gang på denne gamle teksten og sendte den til ham, så nå kommer den på trykk:



Å FØLGE HJERTET

Vi snakker om å følge hjertet, som om det var en rettvinklet og ryddig vei å følge. Som om at å følge hjertet, betyr at da trør en ikke feil, da er en sikker, da følger en Guds store plan, og sin egen drivkraft. Og alt blir vel og bra.

Men hver gang jeg følger hjertet mitt, blir det en bråk ut av det, og jeg stopper det jeg gjør, for jeg tror at nå har jeg har trødd feil. Men hjertet, er jo levende, som alt som lever, har det sin egen rytme. Og kanskje ingen andre enn Gud, som skapte alt, noen gang kan forstå denne rytmen. Så kanskje hjertet ikke er noe snilt og ryddig organ med rettvinklede planer?Men levende, med en egen rytme, en jeg aldri kommer til å forstå meg på.

Jeg velger å følge hjertet likevel, jeg velger å tro det er der Gud snakker til meg, så  prøver jeg å lytte så godt jeg kan.





torsdag 25. juni 2015

Garborg

Jeg har hatt noen tunge dager, trøtt og motløs, en overaktiv valp og umulig å få skrevet noe. En av dem tok jeg toget til Bryne og besøkte Garborg-senteret, for "Du må lese de lokale heltene for å forstå en kultur," sa Hans Tarjei, læreren min på Nansenskolen, sa.  Jeg fant mye tekst og datamaskiner, og de snakket ikke til meg den dagen. Men i en smal gang med et svært bilde med utsikt over Jæren, fant jeg lytte-stoler. Der satt jeg meg ned og valgte lydspor, og det første var en vakker sang skrevet på dette diktet av han Arne (eller "n' Aadne", som statuen av ham innpå heiå heter.) Det, snakket til meg, det: (klikk på bildet for å lese det bedre)



Og i dag er en mye bedre dag. Mannen ble tidlig ferdig med en jobb og fikk plutselig fri to dager, så nå har han passer Caro så jeg har fått skrevet. Endelig!

mandag 15. juni 2015

Skrivevaner



Siden vi kom til Jæren har jeg hatt følge av Den Store Trøttheten. Det er slitsomt å flytte, og jeg må også innrømme at året på Nansenskolen var krevende selv om det gav mye, så det kjennes nødvendig å ha en langsom sommer. Men like nødvendig er det å komme i gang med konsentrert skriving, og det er ingen motsetning der for en skrivedag må være mest mulig tom for hendelser. Jeg har verdens snilleste mann, som var enig i at vi sover i kjelleren sånn at jeg får skriverom oppe, og dermed måtte han bytte vindu og lage garderobe der nede. Nå er jobben heldigvis gjort, for noe så kjedelig som å pusse opp! Jeg har drevet å malt både inni og utenpå eget og andres hus i årevis og har et fjernt minne om at jeg likte det, men nå vil jeg mye heller dyrke hage og nye og gamle vennskap når jeg har fri. 

Det nye arbeidsrommet er lyst og fint og det virker, men valpen og jeg er ikke enig om når det skal skrives! Jeg liker best morgenen, men da er han så herlig utsovet og klar for lek og moro. På skolen lo jeg av og med de mange forfatterne som var på besøk og fortalte om sine sære skrivevaner. Gaut Heivoll som måtte skrive med en blyant som noen hadde skrevet med før, den måtte ikke være ny. Eller Kristoffer Skau som bare kunne skrive om morgenen, før noe annet og helst i underbuksen. Men jeg forstår dem! Det funker bare med blyant og mykt papir for å komme i gang og morgenen er best, jeg og valpen skal bare bli enige om det.

onsdag 10. juni 2015

Sinnadikt

Heldigvis er det ikke så mye nytt vi trenger i vårt nye hus, vi hadde jo et fullt fra før av og flyttelasset var stort, selv om vi gav bort en hel masse før vi reiste. Men noe småtteri må vi ha av og til, og hver gang jeg går inn i en sånn ting-og-tang butikk, blir jeg like stressa. Det skriker mot meg fra haugene av ting som stort sett bare skal være til pynt, og en del av hjernen min scanner alt sammen og lurer på om jeg kanskje trenger en sånn, eller en sånn? Svaret blir stort sett nei, men jeg kjenner fristelsen i å kjøpe nytt og bytte ut og få det så fint, så fint hjemme. Da hjelper det å hente frem skoleårets sinteste dikt. Vi var to i klassen som hadde et øyeblikks moro av tanken på å gå inn i en interiørbutikk og spørre etter en Æ. I stedet laget jeg en i snøen utenfor, og fikk ropt(!) diktet ut til publikum på Åpen Dag.

_______________________________________________






POESI
Hvis poesien
har noe felles
med musikken,
skulle den løfte blikket
over deg og ditt

Hjelpe deg å huske
det finnes noe mer
enn pynten, interiøret
og krystallen du reiste
til Polen for å kjøpe
på busstur mens du så
elendigheten til
de stakkars polakkene
Men billig krystall,
det hadde de.

Så løft blikket,
din cupcakekjerring!
Over tingene og plasten
kjølig og sjellløst
Innkjøp er ikke svaret
Uansett hvilke ting
 du fyller livet med
blir det ikke fullt
og det hjelper ikke
fylle på mer

Løfte blikket
fra ditt stylede hus
med HOME i vinduet
(lett å glemme
i en travel hverdag)
Og LOVE i stuen
det staves kjærlighet

Verden er ikke kjølig plast
den er ekte
Begriper du det,
du sjølhøytidelige
interiørblogger

Eller har du gjort
verden såkoselig
at du helt har glemt
det finnes noe mer?