UDI

Leserinnlegg sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

UDI er fantastiske. En skulle tro de hadde mer enn nok å gjøre for tiden, det hoper seg opp på trappen deres med folk som gjerne vil snakke med dem, det køer seg i havner og på stasjoner. Men UDI tar det med ro, de har tid nok, alltid tid til det som er viktig. Så midt i denne køen, kunne de her en dag bare sette et skilt med ”ute et ærend” på døren og gå hen og ta en rettssak. Kanskje de gjør det ofte, tar sånne rettssaker, men jeg fikk vite om det for det var en venninne som måtte til Oslo og møte dem. Hva hun hadde gjort? Hun hadde giftet seg med en utlending, uten å spørre om lov. Her har jeg gått og trodd vi var sånne frie og selvstendige kvinner her i landet. Men vi må altså spørre staten før vi gifter oss, om det er rett nasjonalitet på mannen, og om det passer inn i statens planer at han eventuelt, vær så snill, kan få lov å bo her etterpå? Uten å gå inn i en eneste detalj i saken, er min forbauselse helt generell: At vi virkelig ikke kan leve sammen med hvem vi vil likevel. Likekjønnede, er for tiden inn, de kan vi snart gifte oss med både her og der. Men en utlending, hm, nei, det må staten tenke på. Og så sa de nei, den der fredagen i Oslo. Nei, du kan ikke bo sammen med denne mannen her i landet. Hva er det de vurderer i sånne rettssaker, lurer jeg på? Kanskje om det er ekte kjærlighet. Det er det i grunnen mange som lurer på før de skal gifte seg. Så jeg har jeg et forslag til fantastiske UDI, som har så mye ledig tid: De kan starte ekteskapsrådgiving. Lurer du på om det er sann kjærlighet og vil forholdet vare? Spør UDI, de vet det de.

For salg

Jeg har vært og levert noen små bøker til salg på Fotland Mølle, et galleri og kunstutsalg på Bryne, som altså ligger i en gammel mølle-bygning. Tror de er ganske kjente, så selv om det er åpent bare om søndagene frem til jul, håper jeg de har såpass besøk at det er verd det. Jeg trenger jo å nå ut til folket heromkring og fortelle at jeg finnes, at jeg skriver, lager ting og leser. Det er hersens tungvint å begynne på nytt med alt dette, på Forsand viste jo alle at jeg skrev, men det er bare å begynne i en ende.

Idioten

Jeg har lekt meg mye med prosadikt siden jeg lærte det på Nansenskolen. Definisjon: dikt med rett høyremarg, altså et dikt som flyter i ett uten pustepausene linjeskift gir i vanlige dikt.

IDIOTEN

Likegyldigheten hadde limt postkasser og dører fast, ingen kom ut eller inn, isnåler falt fra oven, alle holdt seg inne, hun var den eneste idioten som virret ute på leit etter varme, kjente på postkasselokk og dro i håndtak på frosne hus. Noen slo plutselig hull i en vegg, stod andpusten med sleggen i hånden, en gul sofa ropte: kom inn.

Mormorhånd

Jeg var på Hardangervidda med godt selskap i helgen. Det er et sted jeg har mange minner fra, og i et litt surt vær på lørdagen varmet jeg meg med minnene og skrev denne teksten etterpå:

Jeg holder den gode mormorhånden på tur over vidda. Når jeg holder voksne i hånden må jeg løfte opp armen, men mormor sin hånd ligger så godt i min, hun er mer tålmodig enn alle andre, og så er hun liten. Hun er så liten mormor, at hun må sparke av seg husskoene og stå på en stol for å nå opp i kjøkkenskapene. Men hun er sterk etter et helt liv med arbeid, morfar ser på henne meg øyne som renner over av kjærlighet og sier hun er sprek som en fjellgeit enda. Og han mimrer om den gang hun var på setra på fjellet der inne i Sogn og han kom på besøk. Det var syv timers gange over fjellet, det, sier han, men lett som en lek når jeg viste hun ventet på meg. Hun ser på ham med et helt liv trofasthet i blikket, i denne kjærligheten får jeg gå over vidda, og det blir lett som en lek.

Bilde: Mariann Oaland Roti

Sammenligning

Sånn så det ut i Lillehammer for ett år siden. Denne høsten blir nok veldig annerledes, jeg gleder meg litt til den første høststormen på Jæren, men mannen sier jeg blir nok lei etter den femte. Jeg går stadig rundt sånn og sammenligner, og i grunnen er det noe dritt. Det gjør at jeg ikke er ordentlig tilstede der jeg er, og det gjør meg av og til missfornøyd med det som er. Hvis jeg sammenligner huset og hagen vi har nå med det vi hadde på Forsand før vi flyttet, for eksempel så faller det kraftig gjennom. Og det har jeg jo ikke noe glede av. Vi flyttet ikke fordi vi ville ha finere hus, men fordi vi hadde denne uforklarlige følelsen av at det var det vi skulle gjøre. Men så tilfeldig det virker at vi havnet her på Jæren, hender det ofte at vi ser på hverandre og sier: Hva gjør vi her? Det vet vi ikke enda, vi har brukt sommeren på å lande, så vil høsten kanskje vise mer hva som egentlig finnes her.

 

SKRIFT 

Fuglene på vei mot sør

bryter ut av sin V

og bruker hele alfabetet
til å skrive ”Nå er det høst”
med store bokstaver
ubekymret på himmelen.

********

HØST

Høsten redigerer

sine bilder

Skal vi se, sier han

og begynner:

Dunklere lys

Mindre kontrast

Dra ned fargene

via stekt gule

til de ender i grått

Sånn ja, sier han
i slutten av november

og er fornøyd

Men fint blir det ikke

 ***********