Rekved

Flere collage på rekved er under arbeid. Jeg tråler viker og nes etter tre som havet har spyttet på land. Nå som jeg vet dette blir siste våren jeg bor på Jæren må jeg hamstre så jeg har en stund. Men det minker nå, stormene har vist gitt seg for en stund og havet ligger stille og har noen komiske små krusninger når det treffer land. Noen av disse bildene blir kanskje med under utstillingen på SPOR i Forsand palmehelgen. Jeg jobber med den utstillingen nå. Det skal og være med en overraskelse, noe som har med påsken å gjøre, og det krever mye av meg. Men jeg gleder meg veldig!

På krus

Jeg har vært nede hos keramikeren Odd Sama og fått lov å risse inn korte dikt på krus! Leiren var hvit, hadde svart glasur og hadde begynt å tørke. Så jeg skrapte frem bokstaver i den sprø glasuren og inn til leiren under. Ingen angrerett, bare å la det stå til. Det var kjemepegøy, og nå er jeg spent på resultatet når de er brent.

Fra siste

Det er lenge siden jeg skrev nye dikt, det har bare vært de lange linjene i en roman jeg har jobbet med lenge nå. Men da jeg begynte å forberede vårens utstilling, jobbet jeg videre med påbegynte saker fra tidligere, og fikk nok til en ny samling. Da finner jeg et tema og gir dem navn deretter. ”Naturlig Vis” har dikt med bilder fra naturen. ”Definisjoner” er bitte liten med korte definisjoner på kjente saker. ”Oss Imellom” ble den siste hetende, og den er om relasjoner. På trøtte dager jeg ikke orker skrive, kan jeg sitte og rive papir til slike små samlinger, 20 til 30 sider med dikt, bilder, deilig papir og farger som til slutt skal bindes sammen i en collage. Så når jeg har jobbet ferdig et innhold er det bare å putte papir i skriveren og la det stå til. Jeg har blitt ganske god til å finne ut hva toneren takler av papir og rare størrelser, men av og til går det galt og det må kastes. Jeg er inni denne boblen nesten hver dag, og der er så godt å være. Utenfor durer dette rare landet med dobbeltmoralen sin: Vi skal skape fred, og produserer tonnevis av våpen. Vi skal redde miljøet og vi pumper opp tønnevis av olje. Og vi snakker om å hjelpe de stakkars flyktningene, bare et annet sted enn i vårt nabolag, helst skal de hjelpes der de er, der det er krig og ingen kan hjelpes. Jeg irriterer meg til nesten eksplosjon, så går jeg inn i boblen igjen og jobber videre. Aldri har jeg jobbet så godt, og så lenge sammenhengende, uten alle mulige andre forpliktelser og oppgaver. Jeg nyter det. Når det igjen er urolig rundt meg nå, drukner jeg meg i arbeidet, fyller dagene med bøker, bilder og rekved og nekter å begynne bekymre meg enda. Det får stå til, på ett eller annet vis stoler jeg på at Gud har kontrollen og bare lar meg holde på med det jeg kan best.

KURS

Løfter blikket

for å sette kurs

Løfter blikket

for å se Deg

som ser meg

Jeg vet hvor skal

og trenger ikke

rømme mer

Kommer tilbake

”If you love something, set it free,” skrev vi i skoledagbøkene våre midt på 80-tallet ”If it comes back, it is yours. If it does`nt, it never was.” Vi skrev det til det var oppbrukt og en floskel, men i det siste har jeg tenkt på ordtaket mange ganger og kommet til at det er noe i det. For nå kommer ting tilbake til meg som jeg hadde gitt fra meg. Den første tingen, er collagen. Jeg laget for dårlige collager til at det kunne bli gode bilder av dem, hadde jeg bestemt, og lagt det bort. De kan duge til små forsider til å binde dikt inn i, men stod ikke for seg selv, bort med rammer og plater, ferdig. Men nå har jeg malt collage noen vidunderlige dager i atelieret til Wenche Sunde, jeg og fire andre damer som jobber godt sammen og ble inspirert av hverandre og ikke minst av Wenche, hun er en mester i å sette folk i gang. Jeg laget flere bilder, og kom til at fem damer kan ikke lyge, når de sa det var bra, så var det kanskje det. Så lærte jeg om igjen ting jeg hadde glemt, og så selv at plutselig satt det. Toppen kom da jeg limte ett av bildene på et stykke rekved. Nå er jeg helt gearet, jobber frem nye bilder og går til fyret og leiter blant alt havet kommer inn med for tiden. Jeg skal ha utstilling på SPOR i påsken, og nå snakker vi om å få til noe sammen til sommeren, så det er bare å jobbe!

Det andre som kommer tilbake til meg, er enda større: Ryfylke. Jeg har jo flyttet derfra, fra fjordene og fjellene, og hit til åpne Jær-havet. Det er mye jeg savner, folk jeg er glad i og båtlivet, blant annet. Men jeg trives her ute, har fått venner, jobber veldig godt og går til sjøen og henter påfyll nesten hver dag. Her skulle vi bli, bygge opp noe nytt og nyte fruktene av strevet med å gå på skriveskole og flytte to ganger på ett år. Det var planen. Men så må mannen ha ny jobb, for tømrer-avdelingen han jobbet i er lagt ned. Og det får han ikke, verken her på Jæren eller rundt Stavanger, det er byggestopp og folk sies opp, firma legges ned og ingen ansetter nye folk nå. Så var det at broren på Forsand tilbød ham jobb. Det måtte vi tenke lenge på, særlig jeg. Men kom til at han må jo ha jobb, jeg ser hva usikkerheten gjør med han og er altfor glad i ham til å kreve at her skal vi bo, du får bare holde ut! Så han begynner i ny jobb etter påske og ukependler. Men siden vi antar at han kommer til å bli i den jobben en god stund, og at ikke markedet her på by-siden av fjorden vil bedre seg overhode i året som kommer, har kommet til at vi skal trekke innover i Ryfylke igjen. Det finnes en småby 15 minutter fra Forsand som heter Jørpeland, der er direkte båt til byen og vi tenker at det kanskje er et alternativ. Men det kan være langt frem, først skal huset her selges og med de dårlige tidene som er, kan det ta tid. Så jeg tenker at jeg får bo her så lenge som jeg kan og nyte det mens jeg gjør det. Men vi måtte jo fortelle vennene våre her hva vi tenker på, og de ble ganske lei seg. Og jeg må si at nå er jeg drittlei av å flytte og av å gjøre folk lei seg fordi vi skal dra! Tredje gang dette, på to år. Nå får vi finne et sted vi kan bli i til vi blir gamle og skal reise til Italia og drikke vin!

SPOR

De siste ukene har jeg begynt å tenke på SPOR, den årlige kulturvandringen i Forsand i palmehelgen. Har bundet inn flere dikt i små bøker og begynt å tenke hva annet jeg skal gjøre. Jeg har nemlig blitt spurt om jeg vil stille ut bøker med mer i kirken, og det spørsmålet ble jeg veldig glad for. Den kirken har jeg et sterkt forhold til, der har jeg vært i opp og nedturer, mannen har bygget den om og jeg jobbet der en stund. Nå har jeg noen idèer til utstilling, og må inn snart og se om det lar seg gjennomføre.

Men så var jeg i Stavanger i går og gjorde undersøkelser jeg trenger til ”Eplehuset” (som er arbeidstittel på romanen). Jeg skulle bare finne ut litt bakgrunnstoff til den lange fortellingen, men det gikk som det måtte: Pennen begynte å gå, jeg skrev og skrev, så for meg endringer og nye scener ramlet inn. Egentlig skulle jeg ikke skrive mer på den før jeg finner et forlag som vil gi tilbakemeldinger på det jeg har gjort så langt. Men nå skriver jeg igjen likevel, og det er så deilig. Å, så deilig det er!