Ett år tilbake

Jeg reiser tilbake ett år og møter meg selv her jeg er nå. Det er uken før påske og jeg kjører sørover fra Sandnes i lånt bil og skal se på flere hus på Jæren. Harald kommer til ferien, og vi har laget denne bestemmelsen at vi skal kjøpe det huset vi liker best av de som er til salgs denne uken. Jeg kjører og tenker at jammen er det langt ut hit, men så kommer jeg ut av skogen innenfor Obrestad fyr og det åpner seg rundt meg enda mer, det flater ut og lyser opp og jeg får tårer i øynene. Jeg har bodd ett år i skogen på Østlandet og jeg er hjemme igjen. Bilen flyr lavt mellom jorder og beiter og endelig ser jeg havet, det har hvite små topper og er blått, det er så vakkert at jeg får nesten ikke puste. Et skilt peker mot en havn og jeg kjører dit. Bølgene kolliderer med moloen og står hvite til himmels, jeg prøver å ringe Harald på Skype for dette må han se, jeg roper inn i telefonen, men linjen er dårlig. I stedet går jeg ytterst på moloen og åpner munnen for å ta inn havet og saltet og alt som er så stort, så altfor stort. Jeg står det og er en bitte liten del av det enorme skaperverket. 

Jeg ser på flere hus som ikke er noe, spiser lunsj i bilen ved Kvassheim fyr og går ut for å hilse på det, er så sliten at beina knekker under meg og jeg må sette meg på en stein. Det er så stort og lyst og åpent rundt meg, og der ute er horisonten, den store vateren. Jeg sitter der til det blir kaldt og går tilbake til bilen, ett hus igjen på Vigrestad, jeg tror og håper det er det beste. Harald kommer på palmelørdag og vi står her i stuen og liker begge dette huset med den store hagen. Vi tar det, sier vi og skriver på budskjema.

Ett år etter. Dette årets påske en over, jeg er fornøyd og veldig sliten. Av alt jeg har lært om meg selv disse to årene på reise, er det viktigste at i tillegg til å ha en kropp som blir fort trøtt, er det helt normalt å være sliten etter en uke med utstilling først og så Bergens-besøk. Fordi jeg er introvert. Det lærte jeg av å lese boken ”Stille” av Susan Cain. Da forstod jeg at det er ikke noe galt med meg selv om jeg liker å ha det stille rundt meg når jeg skal jobbe. At jeg ikke er asosial selv om jeg trives godt i samtale med en håndfull mennesker men blir stresset i et auditorium fult av mennesker jeg må forholde meg til. At det er normalt å streve med å få ned maten når jeg må spise sammen med seksti andre, men kan spise for flere når jeg har lunsj med en god venninne. Og at jeg blir sliten av å være sammen med folk over lang tid, ikke betyr at jeg ikke er glad i dem. Jeg er bare introvert. Det er normalt, det betyr at jeg trenger mye tid aleine, og det har flere gode og sterke sider. Som at jeg kan skyve bort alt annet og konsentrere meg om å skrive to timer nesten hver dag i ett år.

Inntrykk

Et forsøk på å skildre litt av stemingen i Forsand kirke i helgen:

Jeg hadde laget fire instalasjoner fra påske-fortellingen. 

 Skrevet flere store spørsmål på bannere og hengt dem opp.

 

Hengte håndlagede bøker i snorer tett i tett i snorer fra taket og stilte collager i en benk.

 

Besøket var godt og det strømmet inn på folk både lørdag og søndag. 

Salget av bøker og bilder var også godt, og en av gjestene spurte om det var målet mitt, eller hva var det som drev meg? Jeg vil berøre, sa jeg. Og når jeg så noen bli stille og gå rundt i installasjonen, stå og lese i bøkene uten å ense de rundt seg eller lese spørsmålene som hang der og si at de var ubehagelige, da skjønte at jeg hadde nådd målet. 

Men det var krevende dager også. Å forholde seg til så mange mennesker, å begynne på gode samtaler og hilse på mange jeg ikke hadde sett på en stund – og så hele tiden bli avbrutt og måtte forholde seg til nye…. Jeg er sliten i dag, og har en nødvendig hviledag før resten av påsken og flere besøk.

Minner

Nå er det to år siden jeg har hatt noen utstilling, og hadde glemt hvor stressa jeg blir mot slutten. (Tror jeg aldri blir ferdig, syns det jeg har laget er noe søppel ingen vil se, og så videre.) Men jeg har hatt fire utstillinger med visuell poesi og to bokslepp siden jeg begynte å si ”jeg skriver” når noen spurte hva jeg drev med, en gang i 2008. Og de har vært sånne oppturer alle sammen, at det er sikkert dem jeg kommer til å sitte på aldershjemmet og rote med når hukommelsen svikter og jeg bare husker det beste. (For det er sånn jeg vil at min hukommelse skal svikte.) Harald har vært med på dem alle, både med å holde meg ut i forkant (spesielt den første var jeg visstnok ille å være i hus med.) Og på selve dagen har han vært med å synge, si velkommen og få gjestene til å føle seg vel. Til SPOR i 2013 ville han bake sjokoladekake og stå for salg av dem. Så skulle vi i alle fall få litt penger inn, siden han ikke hadde noen tro på at jeg kom til å klare være en god selger av bøker, og det jeg hadde laget den våren var en Tankesnor som hang rundt i hagen og ikke kostet noen verdens ting å lese. Jeg skulle ta meg av kunsten og han kaffen, så han bakte kake. Først en glutenfri, den kom ut av ovnen skinnende brun men litt ujevn oppå, så han fikk den ideen å hvelve den på en rist så den jevne siden kom opp. Det gjorde han, og halve kaken satt igjen i langpannen. Vi lo oss ferdig og klarte redde nok til at vi kunne si at vi hadde glutenfri kake. Så var det den andre kaken, ”ei me alt” (som de sier i Stavanger når de skal ha pølse i brød med alt på som finnes i disken.) Den kom enda finere ut av ovnen, og nå hadde mannen lagt bakepapir i bunn, så det skulle være lett å hvelve den på rist. Det gjorde han, og hele kaken skled langsomt inn i vinduskarmen bak kjøkkendisken. Under hele utstillingen stod han og delte ut sammenlappet, gratis kake og skrev den inn i oppskriftboken som ”Haralds vinduskake”.

Klar!

Jeg holder på å gjøre ferdig utstilling til SPOR. Det meste er ferdig laget, men det er så vanskelig å sette priser! Dette bildet, for eksempel, er et stykke rekved som jeg har skrevet og malt litt på, men det er verd mer enn en bok jeg kan ha brukt en hel dag på å lage. Prisen blir derfor det noen vil betale, og det har jeg erfart litt av - og tatt feil av mange ganger. Heldigvis var jeg nesten i mål, for nå dukker det opp andre ting som bare må gjøres disse siste to ukene. Som at jeg blir spurt om å jobbe på biblioteket, og sånn er det å være vikar: det er bare å si ja når man blir spurt. Men det er en veldig kjekk jobb, så det gjør ikke noe. 


Kulturvandringen SPOR har åpent lørdag og søndag i palmehelgen mellom kl 11 og 17. Velkommen alle som er i nærheten av Forsand 19 og 20 mars, jeg blir å finne i kirken!