Det er sommer, selv om mange
rundt meg klager over temperaturen: Lyst hele døgnet, alt går i grønt og blått,
det vokser og blomstrer og sjøen begynner å bli lunken å bade i. Og nå er det
ferie i tillegg, så det er definitivt sommer. Sist helg var tok vi noen av Harald`s
kollegaer fra Lillehammer med en tur rundt i Lysefjorden, en full pakke med
alle de berømte stedene og gourmet-mat i hytter og hus når de kom fra tur,
bagasjen båret på plass og fyr i ovnen. Denne uken dro Eva og jeg til andre
enden av vestlandsnaturen og et helt annet tempo: til Utsira. Dit har jeg hatt
lyst å reise lenge, og det var en nydelig liten plass med masse lys og
stillhet, flere sauer enn folk og nesten ikke biler på de smale veiene. Tempo
var lavt og jeg fikk hentet meg inn etter helgens arbeid.
Det er lite ro til å skrive
nå, både er det ferietid med planer om fjellturer og besøk, og dessuten går alt
i sitt eget sommer-tempo som det liksom ikke går an å krangle med. Men det er
også mye uro med huset som ikke blir solgt og utålmodigheten i å komme oss
videre. For jeg er klar til å flytte nå, klar til å bo sammen med mannen min
igjen og dessuten har vi bestemt oss for å bli fosterforeldre. Vi må bare komme
oss i hus der vi skal bo. Når stresset tar meg går jeg en tur innom
arbeidsrommet, her kommer jeg i vater. Pulten er full av uorganisert papir nå, jeg river noen
biter til et lite bilde, en forside på en bok kanskje, finner noen ark som
passer godt sammen og river sider i samme størrelse, så har jeg innmat til
boken. En annen dag, med hodet mer på plass kan jeg skrive ut dikt på dem og
binde dem sammen. Mange bøker blir små og de får de aller korteste diktene, en
samling definisjoner, som dette:
LYKKE:
dugg på
nattbuksebenet
(selve følelsen av sommer:
tusle ut i det våte gresset tidlig på morgenen, snuse inn dagen og spørre hva
den mon tro har å by på, sette seg på trappen og bare være litt til, før
frokost og dagen starte.)
