Rynker

En krem til attenhundre kroner, står en smellvakker kvinne og vil selge krøllete meg i vinterklær i byen. Den er god mot smilerynker, sier hun, men da har hun ikke sett meg, det er tydelig, for jeg har ikke mange smilerynker. De er få og kommer bare når jeg smiler og går bort etterpå. Det er selvfølgelig fordi jeg ikke har smilt nok til at det har satt spor i ansiktet mitt. Jeg har vondt-i-hodet rynker i pannen, bekymrings-rynker mellom øyebrynene, noen under øynene som kom da jeg var deprimert og nederst i pannen er de vintertrøtte rynkene. De ha kommet av alle de trøtte dagene jeg prøver åpne øynene og ansiktet og få med meg det som skjer, skjerpe hodet og holde meg våken. De er våkn-opp-rynker. Nei jeg skal ikke sove nå, jeg skal være her, og får med meg dette møtet, dette arbeidet, få ferdig dette jeg skriver på, følge med det noen forteller meg. Ikke sove nå, være våken om dagen og sove om natten, selv om det er vinter og kroppen bare vil ligge horisontalt. Jeg kjemper mot, står opp med lyset, spiser frokost, en sund frokost, spiser sundt hele tiden, skriver, møter, går på tur, får litt dagslys, hviler når jeg må. Og alle disse timene med strev for å holde seg våken, for å ha et liv, for å være tilstede og får utrettet noe, de er det som har satt spor i ansiktet mitt. Har du smilerynker, er det fordi du har smilt, mye. Og jeg blir så vanvittig rasende, det skulle vært forbudt å selge kremer til attenhundre kroner for å fjerne noe så vakkert! Jeg skulle gjerne hatt flere.

Eventyr

To eventyr-inspirerte prosadikt, eller øyeblikks fortellinger, som jeg kaller disse diktene:

 

RIDDER

Det kommer en ridder ned skaret i skumringen, ridende på en hvit hest. Det må være godheten som kommer, han er bestemt i sin ferd, han har et oppdrag, han skal redde menneskene fra et liv uten kjærlighet. Og vi er hyggelige mennesker, men vi vil ikke reddes. Vi kommer til å låse dørene og gjemmes oss i de store husene våre. Vi kommer ikke til å ta imot ham, om ikke lenge kommer han til å ri opp skaret igjen, tilbake dit han kom fra, som vi vil be ham om å gjøre.

EVENTYR

Østenfor sol og vestenfor måne satt en mann som ikke ville elske. En vakker dag kom en kvinne forbi, ridende på en hvit hest, og hun forhekset ham med blikket sitt og tok ham med i et vilt ritt. Han trodde hun var en heks siden hun gjorde så, men hun var bare en vanlig kvinne. Derfor fikk hun ikke elske ham heller.