Noe jeg har skrevet mye om, og
sikker kommer til å fortsette å skrive om, er hvordan vi holder hverandre på
avstand med å late som at hos oss er alt perfekt. Perfekt, moteordet som har
dukket opp og sprer seg vilt. Alt i livet skal være perfekt, og jeg mener
oppriktig at hvis det overhode finnes noe som er perfekt så ville det være
utrolig kjedelig. Likevel tar jeg meg selv i å late som og pynte på sannheten
for å fremstå som mer vellykket enn jeg er, og det ergrer meg enormt for det er
ikke sånn jeg vil leve.
Nå har jeg tatt frem sykkelen
igjen, og kjenner det samme skjer nok en gang: Jeg trør i vei og det kjennes
som sirup og bratte oppoverbakker, men det er jo knapt sånne her på Jæren, det
er jeg som er ute av sykkelform etter ett år uten. Jeg sitter der på
sykkelen og lurer på hvordan jeg tar meg ut, tenker at jeg ser ut som en
skikkelig amatør som sliter i motvind med våte turklær og at jeg burde tatt med
bedre ut. Men det er jo akkurat amatør jeg er, sykling er et fremkostmiddel for
å komme dit jeg skal, og hva er egentlig galt med det?
Det får meg til å tenke på en
annen sykkelhistorie: Jeg var på retreat på et kloster i Danmark, og i
kjelleren stod det sykler. Jeg testet og pumpet og justerte til jeg fant en som
passet, satte meg oppå og lot den ta meg med. For sånn kjentes det, en tung
damesykkel med korg foran og tre gir med god utveksling, som bar meg, jeg
trødde og den svarte. Først trodde jeg det var om å gjøre å ha fart og se
sporty ut, men jeg skulle jo ingen sted, jeg skulle bare bevege kroppen og
denne sykkelen. Så jeg leitet til jeg fant et tempo som var godt, innså at noen
dager og i motvind gikk det langsomt, og at det var helt greit.
Så kom de andre syklene. De var
ofte i lag, de syklet fort i like drakter og de ble hindret av en norsk idiot
midt i sykkelstien. ”GI VEJ!” ropte de og jeg hoppet over til gå-siden av veien
med hjertebank og svettetokter. Noen ganger var de bare to som trente sammen og
førte lange samtaler i fart, jeg kunne høre alt de snakket om lenge for Gi Vej
og lenge etterpå. Men jeg vente meg til dem selv om det var en merkelig
ordning, på sjøen er det for eksempel innhentende fartøy som har vikeplikt. Og
jeg kom til at jeg hadde rett på min del av veien, min del av lykken i å sykle
langs sjøen og hagene under en evig blå himmel.
Siste dagen hente noe helt nytt.
To ryttere kom i fart bak meg, ropte ”GI VEJ!” og ruste forbi. Akkurat da de
passerte, sa den ene ”Takk”. Og jeg kjente i hele kroppen hva lille ordet gjør.
