To keramikere har i mange år sammen med venner hatt sommerutstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje, ikke langt fra der vi bor. Det har blitt en tradisjon, en dag i juni med kunst, mat og lek på gressplenen som går helt ned til bryggen og sjøen, og etter egne utsagn alltid fint vær. Så spurte de om jeg ville være med i år, stille ut og lese fra Vadested. Det var jo kjempe -gøy, så jeg sa ja med en gang. Så kom jeg på etter en stund at jeg har jo ikke noe å stille ut! Jeg har bare skrevet i over to år nå, før det var det mye maling og collage innimellom diktene, men alt er solgt og borte. Så hva skulle jeg stille ut...? Det ville bare bli et bord med Vadested, og rester av håndlagde bøker kunne henge i taket fra den overbygde terassen. Men det var litt lite! Jeg gikk i gang med en serie dikt på rekved og tenkte at nå har jeg litt mer med meg. Men jeg så da jeg kom og skulle henge opo at det var smått og lite.... Det var ingen god følelse. Men det å lese var enormt gøy med fult av lyttende mennesker i solskinnet. Og musikreren som var med kjæresten og sang før jeg leste, ville prøve å lage musikk til diktene mine, om han fikk lov. Det fikk han! Og jeg fikk en påminnelse om at det er ordene, diktene og historiene, som er det viktigste i det jeg gjør. Av og til lager jeg bilder og annet fordi det bare kommer dettende idéer som må ut. Men det er ordene som er hovedpersonene.
