Aktivitet

Jeg gikk meg vill i aktivitet i høst, og forstår ikke hva som hendte. Trodde jeg hadde lært meg grensene for hva kroppen min klarer, men lærer visst aldri, jeg vil så mye og drivet vekkes så lett når noe ser gøy og meningsfylt ut. Jeg åpnet noen dører på klem i løpet av høsten for å se om det var noe der inne jeg skulle begi meg ut på. Så slo alle dørene seg opp på en gang og ut strømmet massevis av aktivitet. Først var det gøy, så var det ikke gøy lenger, og det som led mest var skrivingen. Det eneste jeg fikk gjort av kreativt arbeid på et halvt år, var å redigere en roman fredig. Det krever ikke så mye annet enn tid, så det gikk an å skvise inn en time her og der. Men jeg har ikke skapt noe nytt på mange måneder.

Så fylte jeg 50 år rett etter nyttår, og det skapte mange tanker. Jeg leste en gang om en kvinne som bestemte seg for å ta av hijaben når hun ble 50. Det var første gang jeg forstod at å fylle rundt år, er en anledning til å begynne med noe, mer enn en markering av ting det er for seint for.  Så hva vil jeg begynne med? En ting er å bare gå med klær jeg trives i, det er på høy tid uansett. En større og vanskeligere ting er å slutte å unnskylde meg for at jeg må leve langsomt, å late som jeg er mer travel enn jeg er, og å kaste meg på ting som gjør at jeg kommer med i aktiviteten rundt meg. Målet mitt fremover er å våge leve langsomt, og være stolt av det. Og det som skjer når jeg lever så langsomt som kroppen vil, er at det blir automatisk tid og krefter til å skrive, og det er jo det jeg vil aller mest! Derfor blir det også et valg om å våge å leve kunstner-livet. Som for meg betyr å ta inn inntrykk, se lytte og fornemme, og så lage et uttrykk for det jeg har sett, hørt, fornemmet. Dette er altså den fine siden av det aller meste frustrerende i livet mitt: At kroppen har så dårlige batterier og må lade hele tiden. Enten kan jeg leve i fastlåst raseri over at rammene er så trange. Eller jeg kan glede meg over at de samme rammene gjør kunstner-livet mulig. Nå har jeg valgt.

Juleminne

Mitt beste minne fra årets jul: Sitte ved et kafebord på en plaza i gamlebyen i Alicante og skrive mens kjæresten leser. Noen barn leker gjemmeleken rundt oss og en gitarist spiller så huden åpner seg for å lytte. Det var gitaren som fikk oss inn til dette stedet, vi gikk etter lyden, satt oss i det hjørnet ettermiddagsolen enda lyser og kjenner lyset. Solen kommer akkurat inn mellom to hustak og treffer mitt kalde, nordlige kinn, stryker meg over håret og sier: Se her, kan du sitte, i denne stolen, dette solgløttet og lytte og bare være til. Gitaren spiller så noen kan danse, men du behøver ikke danse, du kan bare sitte her og være til så lenge solen kommer inn hit, la den treffe deg og du trenger ikke gjøre noe, gjøre deg til. Bare sitt her og la meg stryke deg, sier solen. Så kald du er, sier den. Så kaldt det må være der du kommer fra. Stakkars deg, hvordan holder du ut? Nei jeg gjør jo ikke det, sier jeg, jeg holder jo ikke ut skjønner du. Men jeg må jo bare overleve liksom. Holde munnen over vann så jeg får puste og ikke drukner i mørke. Men det holder hardt, noen morgener får jeg ikke opp øynene. Jeg går med pannen lukket over synsfeltet hele dagen og puster bare så vidt. Så bra du sitter her da, sier solen, bukker og beveger seg bak hustakene, og jeg sier takk for besøket, gitaristen pakker ned og skal gå og jeg løper og gir ham to euro, og sier mange takk på et språk jeg håper han forstår. Smilet mitt forstår han i alle fall, for det svarer han på.