Det har blitt en kamp å få skrevet! Jeg hører veldig sjelden om
forfattere som er fosterforeldre, faktisk kan jeg ikke komme på noen.
Begge deler krever nemlig 100% av hjernekapasiteten når det gjelder, og
det gjør det plutselig og uten forvarsel i begge tilfeller, og gjerne
samtidig. Og ingen av dem kan velges bort, begge er for viktige for meg.
Kampen går i å først kommet seg inn på arbeidsrommet, overse ting som
må gjøres og sette telefoner som må tas til påminning til etterpå, skru
på lydløs og legge den bort. Deretter begynner kampen for å komme seg
inn til seg selv og de jeg skriver om. Det går ikke an å skrive poesi
fra utsiden, man kan ikke stå og titte inn et vindu og beskrive hva som
er der inne, man må inn og se, kjenne, lukte, høre og sanse. Og skrive
det en opplever innenfra. Det er eneste måten, sakprosa og blogginnlegg
og brev kan man skrive fra utsiden, det krever distanse å gjøre det. Men
for å skrive prosa må man være nær. Dette visste jeg fra før, men
ordene på det finner jeg i en svær bok som heter "Skriveboka" av Merete
Morken Andersen, den har lagt uåpnet i bokhyllen min lenge, mest brukt
til å legge ting i press under, siden den er så tung. 730 sider tung, og
litt uangripelig, for å si det mildt. Men så snakker Aslaug, en av mine
nye skrivebekjentskaper, stadig om boken, og jeg åpner den på ny,
oppdager at man kan lese litt her og der og når jeg finner overskrifter
som treffer meg i magen, forstår jeg at den har noe å si meg. Så nå
leser og skriver jeg meg innom den i små porsjoner og tenker at denne
boken blir jeg aldri ferdig med, og det er bare fint. Nå håper jeg å få lest litt mellom slagene i julen.
Dette er historien til de ti første årene til atelièr Mellomrom. En side om det å skrive, lage bilder og skape visuell poesi. Her finner du tanker om det jeg jobber med, utdrag av det jeg skriver på og bilder av det jeg lager. Med andre ord en arbeids(b)logg fra atelièr MELLOMROM, som både skal minne meg selv på at jeg faktisk gjør noe, og forhåpentlig skape nysgjerrighet og innimellom gi deg som leser noe å tenke på. Fra april 2020 finnes resten her: Mellomrom.net
fredag 22. desember 2017
onsdag 13. desember 2017
Jæren viseklubb
Jæren
viseklubb. Jeg skulle vært der i november, men da lå jeg hjemme, tom for
krefter. Nå var jeg endelig der. For en kveld! Lite, men lydhørt publikum,
nydelige mennesker og kveldens kompliment fra sangeren Njål Stava som sa: «Her
driver jeg med lange viser, så får du sagt det på fire linjer uten refreng!» Og
Olav Larsen som sang så vi gren og nesten ikke pustet. Det var så inderlig og røft
og rått og jeg tenkte etterpå hvor mye jeg pakker inn og gjemmer meg når jeg
leser. Diktene mine er personlige, og selv om jeg har fått dem på avstand før
jeg gav dem ut, er de fortsatt del av meg og jeg vegrer for å lese de såreste
når jeg opptrer og velger de som ikke berører så dypt. For å beskytte meg selv.
Men det blir det ikke nært nok og berører ikke sånn som det kunne. Det er dette som
når hjertet, det ekte og såre. Jeg så på han som sang på inderlig og tenkte at
jeg må våge mer!
Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.
Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.
Foto: Erling Løvik |
torsdag 16. november 2017
Om salg
Hvem er leseren din, spør Wenche i All Verdas gåver og bruksting, når jeg er på jakt etter steder å selge denne nye boken min. Det må du vite når du skal selge, sier hun, om det er mine kunder som vil lese din bok. Og sånn har jeg aldri tenkt på før, jeg har bare tenkt på må få det jeg skriver UT, samma hvor. Det var et spennende spørsmål. Jeg tror at de som leser meg er sånne som innimellom funderer over tingenes tilstand i verden, eller som vil gjøre det. Og at denne boken kanskje ikke er like lett å lese som Øyeblikk fra 2011, for den bestod bare av korte aforismer. I Vadested er noen korte og noen lengre, mer som små fortellinger. De krever kanskje litt mer å lese enn et firelinjers dikt. Men så har Vadested bilder, og det gjør den lettere å gi bort som presang. Men hvor finner jeg de som vil lese boken, hvor kan de tenkes å ville kjøpe den? På et kaotisk julemarked tror jeg den vil drukne, og på grunn av alle bildene og fargene egner seg dårlig i netthandel, den må åpnes og blas i.
Derfor konkluderer jeg med at bokhandlerne blir viktig. Jeg har sørget for at flere har tatt den inn og jeg har latt meg overtale til et par signeringer i bokhandlere i byen mot jul, sammen med Svein Erik Reianes, som også gir ut diktbok på Jæren Forlag nå. Og jeg har lyst å være der ute og lese mer fra boken, så jeg leiter etter steder jeg kan få gjort det. Hver dag sitter jeg her og holder på med de der ordene, å få komme ut og la det møte levende ansikt og se hva det jeg har skrevet gjør med dem, er helt vidunderlig!
onsdag 8. november 2017
Møte i døren
Den jeg var da jeg hadde reist fra alle jeg var glad i og flyttet til Johannesgården, møter meg i døren. Jeg er på besøk hos Karen, den gode husverten vår det året vi bodde i Lillehammer. Hva er det du har gjort med deg selv, spør jeg fra dengang. Og jeg kjenner der i den gode stillheten at det er ikke bra det jeg har gjort med meg selv den siste måneden. Alle mulige hendelser har klumpet seg sammen med at jeg har sluppet en bok ut i verden. Jeg er så sliten at det er skummelt. Og har så vondt i hode og kjeve at jeg trodde jeg hadde en betennelse og gikk til tannlegen. Men det var bare stive muskler. Nå må jeg bare flate ut til det bedrer seg, avlyse avtaler og tåle irritasjonen ved å ikke få lese på Bryne viseklubb i kveld. (jeg skal heldigvis få komme og lese i desember i stedet.) Nå kan jeg knapt kjøre bil, så det er ikke noe valg, jeg er nødt å roe ned tempo. Det er travelt å gi ut bok, særlig er det travelt der jeg har vondt nå: i hodet.
søndag 5. november 2017
Tilbake på Nansenskolen
Det har nok lagt i meg siden jeg gikk på Nansenskolen, at jeg en dag ville komme tilbake med en bok. Og nå var jeg der, trakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Det er noe av det skumleste jeg har gjort, å gå inn der første gang og åpne meg for å lære så mye nytt at det knaket i hodet mens det utviklet seg. Og når jeg står i en oppusset foaje, er det ikke gode minner som kommer først, det er tunge minner om å ikke få til det sosiale livet med mange studenter, hvor bare en fjerdedel studerte skriving. Det var internat-liv og støy og inntrykk og samtaler over alt, hele tiden og jeg klarte ikke koble meg på. Men inne i det gamle skriverommet må jeg snappe etter pusten. Der var mye godt, der! Mye nytt, mye utprøving, mye jeg ikke fikk til og noe jeg mestret. Men der var et godt miljø å teste det ut. Og sjefen for det hele var Hans Tarjei Skaare. Han tar imot meg med en klem og kommenter boken min sånn at jeg blir blank i øynene, for han har virkelig lest den og forstått hva jeg har skrevet om. Jeg sitter på scenen i salen foran hele årets kull og leser fra boken og svarer på spørsmål og det kjennes godt fordi jeg stoler på han som intervjuer, og det blir en god samtale om det å skrive. Vi er fire tidligere elever som er tilbake på skolen med hver vår bok på Bokdagene. Om kvelden et vi samlet på scenen på Litteraturhuset og Hans Tarjei leder samtalen mellom oss igjen. Det går i det å få gitt ut, og jeg hører med selv si at det er litt snobbete å absolutt skulle gi ut på et stort forlag. Hvis du bare selger 200 bøker, betyr det jo ingenting. Poenget er å få boken UT! Det har jeg altså klart, og det er jeg stolt av der jeg sitter.
torsdag 26. oktober 2017
Etterpå
Det er litt gøy, skrev jeg forrige uke, å bli gjenkjent og ikke være anonym lenger. Men den andre siden av å gi ut bok, er at den må selges, og det er jeg så dårlig til... Skulle ønske jeg bare kunne levere den et sted og så gikk det av seg selv. Men det gjør det ikke. Jeg må rundt og levere fri-eksemplar til bokhandlere og foreslå innkjøp til gaver i stort. Og tidligere i høst sendte jeg massevis av meldinger for å gjøre boken kjent. Men det var sikkert for tidlig, og så er det sosiale medier, som heller ikke akkurat gir den voldsomme responsen. Ikke vet jeg hvordan de som får det til, gjøre dette. Jeg tenker ofte på Per Petterson for tiden. Han var i England og mottok en av mange priser for "Ut og stjæle hester" Så kom en sportsrepprter med mikrofonen sin og spurte hvordan det føltes å vinne så flott pris? "Hadde jeg ikke måttet fare rundt og ta imot alle disse prisene, kunne jeg satt hjemme og skrevet på neste roman" sa han. Helten min! Som skriver for han må og har det rette drivet. Jeg kjenner meg sånn nå: Det har tatt så mye tid og krefter det å få ut denne boken. Nå må jeg bare finne ro til å skrive igjen!!!
Men først skal jeg på Bokdager i Lillehammer neste uke. Skrekk og gru - og litt stas!
Men først skal jeg på Bokdager i Lillehammer neste uke. Skrekk og gru - og litt stas!
onsdag 18. oktober 2017
Anonymitet
Det
har vært noen år med anonymitet. Fra å bo på et lite sted jeg var kjent og
kjente nesten alle, til å bo på steder jeg var nesten helt ukjent. Å gå på
veien uten å stoppe og snakke med noen. Oppleve ting jeg ikke delte med noen i
nærheten men ringte og fortalte om i stedet. Ha en dårlig dag uten at noen
merket det. Gå i min egen skriveverden uten å bli forstyrret. Ikke måtte
forklare seg til noen. Men ikke kunne invitere over en fin kveld i hagen heller.
Det var både sårt og fritt i en evig blanding.
Nå
tar jeg steget ut av anonymiteten. Lokalavisen var her og intervjuet meg før
boksleppet, og jeg tenkte det ble vel en forhåpentlig fin, liten artikkel av
det. Men så ble det tre sider! Med store bilder som Caro var med på. Journalisten
ville nemlig se arbeidsrommet mitt og hunden ville være med. Nei, sa jeg han
får bli igjen utenfor. Å, han er jo så skjønn, han må få bli med inn, sa hun.
Og han begynte å dra ut papir og hyssing og løse deler og løpe rundt i det
lille rommet med det, som den store valpen han er. Okei, jeg skjønner det nå,
sa hun men da hadde han allerede sneket seg med på alle bildene. Og hun hadde ringt
Nansenskolen og snakket med lærerne, og Wenche Sunde om er både venn og har
lært meg å lage bilder. De sa så mye fint om meg, at jeg var helt svimmel der
jeg gikk og surret hele dagen og ventet på boken.
Og
så ser jeg det etterpå: Blikkene når jeg er ute, som ser og sier noe sånt som:
Der er hun. Gjenkjennelsen. Og jeg får overstrømmende tilbakemeldinger på boken
både fra kjente og fremmede. Og innrømmer at det er godt!
lørdag 7. oktober 2017
BOKSLEPP
(Referat
til dere som ikke kunne komme og jeg hadde holdt av plass til i tanken:)
Sleppet av
VADESTED ble en fantastisk opplevelse! Dagen begynte med et tre siders intervju
og bilder i lokalavisen, de hadde til og med ringt lærerne mine på Nansenskolen
og Wenche Sunde, som er både venn og lærer. Helt svimmel av all rosen jeg leste
der, surret jeg rundt hele dagen og ventet på at boken skulle komme. Den skulle
være der dagen før, men kom ikke. Først fire timer før vi skulle gå og gjøre
klart for kvelden, kom en fra trykkeriet og leverte på døren personlig. Da var
jeg helt i stykker av stress, det gjorde vondt å ikke få bli kjent med boken og
ha ro med den før jeg skulle ut i verden med den... Men den var veldig fin!
Designeren June Line har gjort en fantastisk jobb, og det var godt å endelig
holde den i hånden.
Og
Rosehagen fyltes opp av gode folk, både venner og ukjente. Jeg hadde plutselig
kommet med i Rosa Dager, noe jeg ikke hadde tenkt på på forhånd, og kom i store
felles-annonser for lokale happenings denne helgen. Og jeg vet enda flere hadde
tenkt seg dit, men hvis de hadde dukket opp måtte de stå, det var ikke en stol
ledig. Jeg gikk rundt og snakket med folk og ble varm og god innvendig før vi
startet. Harald sang og Geir Arve spilte piano, jeg leste noen dikt med og noen
uten musikk. Fortalte om historien til boken, som er lang og kronglete. Og
snakket om det å møtes, som er det boken handler om. Det er helt nødvendig å
møtes, sa jeg, særlig når det er vanskelig er det nødvendig, å møte noen som er
annerledes enn deg selv, som du ikke forstår deg på eller som har såret deg.
Enten man er introvert forfatter eller president i usa. Ellers dør både vi og
verden av surstoffmangel.
Det var
vidunderlig å stå der og se på alle de gode ansiktene, se dem smile og bli
blanke i øyene og kjenne varmen de sendte. Lytte til Haralds inderlige sang og
se at den også ble godt tatt imot. Mest spontan applaus kom for dette diktet,
som står bakpå boken:
En eller annen gang
må vel også
du
ha prøvd og
feilet
falt og
grublet
dukket
under
og kommet
opp igjen
Sånn at vi to
har noe å snakke om
Sånn at vi to
har noe å snakke om
Abonner på:
Innlegg (Atom)