Lesing

Jeg skriver og jobber på bibliotek, så jeg er nok over gjennomsnittet hekta på bøker. Fryder meg når jeg finner en skatt, som "Sigd" av Ruth Lillegraven, som er en fantastisk roman i diktform, men legger fort bort bøker som ikke tar meg med. Livet er for kort til å lese dårlige bøker. Eller: de er skrevet for noen andre.

Hele verden elsker Elena Ferrante, den italienske forfatteren ingen ver hvem er, bortsett fra forlaget. Og jeg prøvde hardt å komme inn i universet hennes, Napoli-kvartetten. Men jeg forstod ingenting! Okei, så er jeg dummere enn jeg visste, "alle" synes dette er bra, men jeg skjønner det ikke, jeg gav opp. Så hørte jeg at den første boken skulle bli serie, og begynte jeg å se den, for å finne ut hva i alle dager den handlet om. Først forstod jeg ikke den heller, kom bare ikke inn i hodene på karakterene. Så var det noe som skjedde, det sa klikk, det åpnet seg og jeg ble lukket inn. Nå er jeg hektet, er halvveis i bok 2, og forstår ikke hvordan jeg skal få lest boken vi skal ha i litteratur-gruppen neste gang, for etter den har jeg enda har jeg to bøker til i serien som roper på meg!

Blå mandag

Jeg hørte på P2 en forsker snakke om menn sin evne til å få seg alene-tid. Jeg slo på midt i, men forstod at hun akkurat da snakket om forfattere. Menn, sa hun, har til alle tider, tross trang økonomi og harde liv, klart å få seg et sted å skrive utenfor huset. Kvinner, har alltid skrevet med barna rundt beina.

I mitt lille forfatterliv låner jeg rom ute av huset innimellom. Eller hytten til snille venner noen dager. Men mest skriver jeg i huset. Det er en trass i det, at jeg vil kunne skrive hjemme hos meg selv, jeg gir meg ikke, jeg VIL. Og datteren min går jo på skolen, så huset er tomt, men likevel vanskelig å skrive i. Helgen henger i veggene, eller er det inni meg den henger fast, jeg kommer i alle fall ikke inn i det jeg skriver. Mannen går på jobb og legger tak på hus og tenker ikke på annet i 8 timer hver dag. Jeg tar det med meg om jeg reiser tvers over landet for å få skrivero. Det er sikkert fordi det er forskjell på å være tømmermann og forfatter. Men det er og fordi det er en dypere forskjell på oss, det virker som jeg det er sånn at jeg bare må skrive med alt rundt beina mine uansett hvor jeg er, fordi jeg er kvinne. Og hvis det er sant, er det virkelig irriterende!

Og jeg klarer komme meg gjennom nesten hver gang. Men i dag gir jeg opp, jeg tar en hengekøye-dag med de fantastiske diktene til Rutt Lillegraven.

Lys på skrivebordet i dag.
Bildet er malt av Wenche Sunde