Jæren Forlag

Fredag hadde jeg skype-møte med konsulenten jeg var satt i kontakt med via forlaget for å få en tilbakemelding på diktene før jeg gjør samlingen endelig klar. Han het Kristian Wikborg Wiese, er profesjonell litteratur-kritiker og det faktum gjorde meg vettskremt. Jeg fant bilde av ham på nett og syns han så streng ut, men mannen tok en titt og sa: Nei, han er snill! Jeg var redd for å bli slaktet, at prosjektet mitt skulle strande i sluttfasen, men det ble motsatt: Jeg setter meg ned nå og lager en GOD bok, i stedet for en grei nok. Tilbakemeldingen hans var knallgode, presise og skarpe, han så hvorfor noen dikt ikke fungerte sånn at jeg endelig kan gjøre noe med det, etter å ha strevd på egenhånd i måneder. Kritikken var balansert, så jeg satt hele tiden og følte at jo, jeg har noe av verdi her. Å skrive dikt er som å stemme en gitar, sa han, legge til og trekke fra, til det sitter. - Men selvfølgelig måtte teknikken tulle, så jeg ikke fikk bilde på den snille stemmen hans på Skype, men endte med å se meg selv på skjermen og tenke: Hvem i alle dager er den voksne dama der?

Og i går, var jeg på Jæren Forlag, i 16 etage i Høghuset på Bryne, og skrev kontrakt om utgivelse. Meg med klaustrofobi ble så  svett av å ta heis så langt, at jeg kunne like godt ta trappen! Men fin utsikt var det, og et godt møte. Jeg får si min mening om utforming av boken, og det er viktig for meg. Den blir sannsynligvis blå, med godt og tykt papir, rundt 70 dikt og 15 bilder, og kommer ut i starten av oktober!

Nå!

Nå skjer det visst endelig noe her! Fredag skal jeg få tilbakemelding fra konsulenten på diktene i den nye samlingen. Det blir kanskje den dagen jeg skal slaktes og dø og aldri mer vil skrive et dikt… Eller boken ender opp med å bli syltynn fordi jeg forkaster nesten alt innholdet... Tiden vil vise. Men så ringer Bjørn fra Jæren Forlag og vil begynne arbeidet med å lage forside til boken, til høstens katalog, og lurer på om jeg har noen tanker om den? Det er klart jeg har! Og så er jeg plutselig litt mindre motløs og skjønner at jo, det blir visst endelig bok, endelig kan Vadested kanskje snart ligge fysisk i hendene mine. Det er på tide!

Mølleparken

Søndag var jeg invitert til å henge opp installasjonen Tankesnor i Mølleparken på Tau, her jeg bor. Det var ett år siden sist den var ute og luftet seg og fint å se den igjen da jeg pakket opp. Da jeg laget den for fire år siden var det rundt 80 klesplagg med spørsmål på, men det hadde minket mye nå. Noen har blåst i stykker, en del regnet skriften av en gang den hang ute over natten, noen har blåst i filler og noen er gitt bort eller solgt. Men av alle gangene jeg har hatt dem hengende ute i turområder for å gi folk noe å tenke på, så har den aldri blir ødelagt av forbipasserende eller revet ned av lekende barn, og det har imponert meg.

Men på Tau fikk den ikke være. Vi hang den opp på søndag morgen og skulle hente den om kvelden. Og jeg gledet meg over at denne gangen hadde nok mange lest den, for det var annonsert i avisen og Mølleparken har kunst og cafe om søndagene og mange besøkende. Men snoren hang ikke der den var om morgenen. Noen hadde tatt den ned, knytet opp snorene, tatt dem av trærne, ballet dem sammen med klesklyper og klesplass og lagt dem klissvåte i en stol i utkanten av parken. Det hadde vel gått en bulldoser forbi, et sånt oppblåst menneske som mener å vite hva som er best på vegne av alle og kan bestemme helt selv hva som er bra og dårlig for fellesskapet. Så hang vel spørsmålene der og irriterte, så han flenget dem ned, og mente vel at nå hadde han reddet søndagen for alle andre som kom på tur i parken.

Jeg er rasende og sår, det føles litt som det var meg som ble revet ned og tråkket på. Nå venter jeg på hva Mølleparken venner skal gjøre for å rette opp igjen det som har hendt. I mellomtiden, brukte jeg 2.pinsedag i hagen sammen med flokken min og kjente at det finnes fortsatt noe godt i verden. Jeg er heldig som har noen som beviser det for meg, gang på gang.