lørdag 28. juni 2014

Øyerfjellet

I den lange, nødvendige pausen jeg har laget meg i sommer, håper jeg å få gått mye i fjellene her øst. Nå har vi vært to dager i Øyerfjellet, som ligger mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, for å gjøre oss litt kjent. Det var et nydelig sted! Lange vidder, lave topper, reinlav som spilte i solflekkene. Stier som var merket og fjøler lagt over myrer - de har et navn jeg nå har lært meg: Klopp. Det var båter til utlån i vannene. Og buer: To små, fantastiske steinhytter kom vi over, og det er flere. Som var åpen for alle fjellfarende, alt lagt til rette av Øyer Fjellstyre og bruken var gratis! Jeg ble varm om hjertet og følte meg så velkommen.


Men selv om her er fint å være, er det rart å ha reist fra alle jeg er glad i... Jeg savner dem veldig. Niesene mine Ellen og Mariann, f.eks, som er hjemme for sommeren nå. Og venner. Håper alle kommer på besøk som har sagt at de skal, for da ser jeg i alle fall noen av dem i sommer...


tirsdag 24. juni 2014

Skriveglede

Jeg skriver!
På Skopelos kom jeg for alvor i gang igjen. Skrivegleden er som en strøm som alltid er der, jeg alltid kan og egentlig alltid har lyst å besøke. Forstår det sånn at noen kreative mennesker går rundt og finner på en masse ting for å utsette arbeidstart og er redd for det blanke papiret. Det er aldri slik for meg, jeg vil EGENTLIG alltid begynne. Mitt problem er at jeg blir så vanvittig lett forstyrret! Både av praktiske, viktige ting som må gjøres, og av mennesker. Det fører til en haug med konflikter, når jeg holder på med noe jeg elsker og èn jeg elsker kommer og forstyrrer. Da må jeg jo velge, og nesten alltid har jeg lyst å skrike: SER DU IKKE AT JEG SKRIVER?!!! Men jeg sparer det til når jeg er virkelig inne i det, for jeg vil ikke være en sånn ego-kunstner som mener kunsten min går foran alt for den er så unik og jeg selv er det mest unike på jorden som alle rundt meg må dyrke... Skrivingen kan ikke gå foran kjærligheten, f.eks.


Det er lett å si, men konflikter blir det. - Som jeg tenker på nå, når vi bor i en leilighet og arbeidsplassen min er en del av spisestuen, og selv om det går an å lukke døren til resten av stuen, så skal jo mannen bo og leve her òg. Han går og spinner og venter på å få begynne i ny jobb - det blir stadig utsatt... Og jeg må øve meg på å konsentrere meg om å skrive selv om noen er her, for her er ingen dør å lukke og spille Bach høyt bak for å sette meg selv i gang! Den øvingen har jeg godt av.




DIKTET

Diktet maser
rundt føttene
napper i hendene
surrer i hjernen 


Lett irriterende
først
så skriker det:
SKRIV MEG!

                                              Synnøve



fredag 13. juni 2014

Skopelos II

Sitter på en taverna nede på stranden i Agnondas på Skopelos, hvor jeg har spist lunsj og sjekker post for her er internett. Har overtatt stamstedet til Wenche og Roy, som ofte har bodd på dette lille stedet, men nå leier de et større hus nærmere byen. Det er sånne vennlige folk her! Han ene kelneren kastet nettopp litt gammelt brød ut i vannet, for da kommer fisk og spiser det, til stor fornøyelse for to små jenter ved nabobordet.



Sulten på sol, er jeg ute i den mest mulig. Men midt på dagen er det fint å sette seg i skyggen og skrive. Og det gjør jeg! Det er bare å ta i pennen, så kommer ordene fossende. Jeg skriver om  flyttingen, kjærligheten, om en malerpensel jeg fant på stranden en dag. Og om jordskjelv  - opplevde ett for noen netter siden. 4,9 på R.skala, men ganske skremmende!


I morgen kommer tidenes beste overraskelse: HARALD! Jeg bestilte denne reisen aleine, for det var meningen han skulle vært fisketur med en kamerat, og ville være klar for å begynne i ny jobb. Men det ble ikke noe av turen hans. Jeg gikk her og lengtet etter han, og det gikk andre veien og forstod jeg, da han ringte og sa han hadde bestilt billett! I morgen skal jeg inn på kaien i byen og hente ham. - Med busser ingen helt vet når går... Det henger en tavle i byen med håndskrevne tider, men de endres stadig, og fra terrassen min har jeg sett mange flere enn de oppsatte! Hellas har store snev av anarki. Sjarmerende - når man bare er på besøk!

 
 

 


 

onsdag 11. juni 2014

Skopelos

 
 
 Skopelos!
 
Jeg er på besøk hos kunsterne og vennene mine, Wenche og Roy. De viser meg sitt paradis, og det er helt vidunderlig her, En rytme, en ro, som jeg ikke har kjent noe annet sted. Sliten av flytting, og hadde nettop landet i Lillehammer, var jeg lite motivert til å pakke og dra igjen. Men jeg landet med en gang her, og kom rett inn i en stor hvile-tilstand. Og jeg skriver!
 
Skal jeg en gang
skrive en hel bok
med tykke permer
og gulnede blad
som blafrer i vinden
på en gresk strand
med solkrem og sand i
og en kvinne som sukker:
"Å! Det var en god bok"
og glemmer den igjen
på et bord i tavernaen
når hun går,
blir funnet igjen av
neste gjest
som leser den
ved siden av meg
på flyet hjem?
 
Foreløpig bor jeg i huset de har leid for flere måneder, men i morgen flytter jeg til et fantastisk, lite sted ved en havn og strand. Der er et par hus, noen tarvernaer, en bitte liten butikk, og det er alt. Så tror jeg det er det et sted for skrive- og fotoglede.

fredag 6. juni 2014

Tour de......

Før vi reiste fra Forsand, fikk vi med oss en bit av Tour des Fjords, som raste forbi huset vårt og stanset bygden hele dagen:


TOUR DE.....
Før syklene
kommer trailerne
gjerdene, reklamen
skiltene
veisperringene
motorsyklistene


Etter syklene
som flyr forbi
under helikoptere


Kommer
bil på bil
med ekstrasykler
flere motorsykler
kamera, reportere
en storskjerm
Lenge før syklene:


Barn i Syria
som frøs i vinter


Hvor var da alle pengene
som ruller forbi?

onsdag 4. juni 2014

Fremme

Da vi hadde båret inn flyttelasset i vårt nye hjem på Johannesgården og satt ved bordet og spiste sammen med Arvid seint lørdag kveld, kom den store trøttheten. Den har bare økt, men det gjør ikke noe, for nå er det ikke mer å huske og gjøre og ordnet og vurdere: Kaste, gi bort, på lager eller ta med? - Det er stort sett det jeg har tenkt på siste ukene. Nå er alt er som vi trenger, resten står på lager til neste hus.


Vi har gått her og pakket opp litt om gangen, og satt ute i solen mest. Det er som å være på ferie, ingenting vi skal eller må. Stillheten her er velkjent. Jeg har vært mye på retreat gjennom årene, og nå bor jeg på et tidligere sånt. Det blir en helt spesiell stillhet på sånne plasser, det er noe som skjer når mennesker er et sted og søker Gud og ber og mediterer, i lang rekke over mange år. Jeg faller liksom bare inn i en rytme som var her før jeg kom. Og det er kapell her, som jeg får bruke når jeg vil!


Men det var denne skogen... Den må vi bruke tid å venne oss til! Da vi kom over Haradangervidda og ned mot Gol lørdag, kjørte vi inn i skogen. Og der har vi blitt. På vei ned mot Mjøsa så jeg flere P-skilt, og satt og lurte på hvorfor det var parkeringsplasser midt inni en skog... Så begynte jeg å le, for jeg skjønte at de går på tur her! Vi har vært noen turer inni dette grønne greiene, i går oppå et fjell. Det var skog der og! Nå har vi fått kart av Karen, vår fine husvert, og sitter og ser etter topper som kan stikke opp av tregrensen. Tror vi har funnet et par i nærheten.


Men uti juli skal vi i alle fall på høyfjellet, for da har vi leid hytte opp mot Dovre sammen med Forsand-venner. Planen for sommeren er å gå så mye vi vil og klarer i fjellene som er bare et par timer i bil unna. Så er det flere venner og familie som sier de skal komme på besøk. Ferien min er tre måneder lang, og jeg skal nyte hver dag av den.



mandag 2. juni 2014

Over fjellet

Min nye arbeidsplass: Et lite kjøkkenbord i et vindushjørne av stuen, og utenfor er marker og trær og åser på andre siden av Mjøsa. Mannen sa da vi satt oss utenfor i går, første dagen i Lillehammer: Det var utsikt her, men ikke noe å se på.... Det er rart med så mye skog og åser - og så enormt stille! Vi trodde det var stille på Forsand, men denne stillheten er helt annerledes. Ikke en båt eller ferge eller vind eller biler... Vi bor på Johannesgården, rett sør for byen, og her har vært retreatsted - nå overnatting for pilegrimmer på vei til Trondheim - så det er klart det er stille her!


Siste dagene på Forsand var intense! Vi sa hade til alle. Sist uken var vi på middag og kvelds hos venner hver dag. Det var kjempegodt når vi holdt på å pakke vekk både kjøkken og alt annet. Mindre godt var farvel`ene....Det var mange lange klemmer, lykkeønskninger og velsignelser og jeg kjempet med gråten. (Da jeg klemte mor/svigermor på 80, klarte jeg ikke holde dem tilbake....) Men jeg tok i mot alle de gode ønskene vi fikk, tenkte at DETTE er vennskap: De synes det er trist at vi reiser, og likevel ønsker de lykke til av hjertet!


Det kjentes som vi reiste på en bølge av god vilje. Og selv om det å pakke ned et hus vi har bodd i 15 år, bygget, bygget om og levd i, dyrket en hage fra steinrøys .... og det var så travelt og trist og slitsomt at man kunne miste motet av mindre ... så kjente jeg hele tiden at dette er rett. Det er sånn det må være. Og at Gud vil dette sammen med oss.


Tilhengeren ble pakket og huset vasket ut i en virvelvind. Så var det plutselig tomt. Og det var ikke så vanskelig å reise fra det hele likevel, for det var jo så tomt. Alle minner og det vi trenger for å leve videre er enten pakket med eller står i kjellerstuen hos Mor. (Så vet hun vi kommer tilbake, som hun sier!) Arvid kom lørdag morgen og koblet den lånte hengeren på sin kraftige bil og kjørte. Vi satt i trappen og så bilen kjøre om bord på fergen mens vi ventet på de nye huseierne. De kom, fikk nøkler og lykkeønskninger. Så kjørte vi. Motsatt vei av Arvid, som skulle på hovedveiene langs Sørlandet med flyttelasset. Vi tok inn i landet og over fjellet.


Det ble en fantastisk tur! Det er vakkert dette landet om sommeren.


(her skulle vært bilder, men Google følte ikke for å hente dem akkurat i dag, så de følger)