Stillheten

Jeg har vært på retreat en uke.
Retreat betyr å reise et sted hvor det er lagt til rette for å være stille og søke Gud. Altså har jeg vært en uke stille. Vel, har vekslet noen ord om pratiske ting, og hver dag hadde jeg en samtale med en dyktig åndelig veileder. Men ingen av den vanlige small-talken, ingen radio som stod på, ingen som snakket i vei mens vi spiste, ingen nyheter og diskusjoner. Ikke at Gud helst er å finne i stillheten, for Han er jo over alt. Men Han kan være lettere å få øye på når ytre forstyrrelser er slått av. Jeg er avhengig av stillheten, sånn er det bare! Må ha en liten dose hver dag, og innimellom mange dager i strekk et sted noen hjelper meg å være stille og våge det.
- For stillheten er ikke for pyser....

Når jeg kommer hjem, kjenner jeg ekstra godt hvor mye stress det er i dagene mine. Stress kommer ikke bare av å ha mye å gjøre, tror jeg. Men av å hele tiden være et steg foran det jeg gjør akkurat nå, på vei til neste gjøremål. Kjenner jeg holder igjen for stresset: Det får ikke komme tilbake (ikke enda i alle fall!) Har funnet noen ting som hjelper. En av dem er å gjøre èn ting om gangen. F.eks. kan jeg  både lese og høre på radio mens jeg spiser...

Men hvis jeg lar det være, å bare spiser.
Bare kjenner smaken av maten, ser på fargene og tar meg tid med å spise den. Og en annen gang, bare leser. Konsentrerer meg om ordene og de lange trådene. Er tilstede i det jeg leser. Bare hører på musikk, uten å gjøre noe med hendene samtidig. (Vel, og så faller ressonementet mitt, for bare høre på radio faller fort gjennom, for da hører man jo at det er stort sett ingenting der!) Det er ikke lett, den kan prøve som vil. Men det virker, hvis målet er å være tilstede.

Håndlaget

Bilder av de nye håndlagde bøkene:
De er som alt annet jeg lager grove og revet i kantene.
Fordi slik er livet, og jeg finner ingen grunn til å pynte på det.

"Biskoper og andre kristne"

Sendte nettop dette leserbrevet til Stavanger Aftenblad:

 

Biskopen burde, sammen med alle de andre kristne, holde seg inne i kirkene sine. Sånn at vi vet hvor vi skal finne dem når vi skal beskylde dem for å være virkelighetsfjerne, ha trang seksualmoral og ikke ha peiling på hva som skjer ute i verden. Biskopen burde holde seg til ting som har med Gud å gjøre, og ikke virre rundt med en hyrdestav og prate om alt mulig annet. Skaperverket og samfunnet, f.eks. Som om skaperverket og menneskene har noe med Gud å gjøre! Vi tåler da alle slags meninger i vårt inkluderende samfunn, men at Gud skulle ha skapt jorden, nei det er for fjernt for selv den mest visynte av oss. Så her må vi holde ting fra hverandre, som en sosialøkonom så gjennomtenkt krevde på disse sidene i avisen i går.

hilsen
Synnøve Virkesdal
kristen og skribent

Kommer våren?

I går fikk jeg tak i nobelspisvinner Tomas Tranströmer`s dikt. De ser ut til å være akkurat så vakre og skarpe som jeg har blitt fortalt. Her fant jeg et med mer vintertrøst i et vårdikt:


APRIL OG STILLHET

Våren ligger øde
Den fløyelsmørke grøften
kravler ved min side
uten speilbilder

Det eneste som lyser
er gule blomster

Jeg bæres i min skygge
som en fiolin
i sin sorte kasse

Det eneste jeg vil si
skinner unåelig
som sølvet
hos pantelåneren


Jeg fylte året i går, og fikk bl.a. en vårjakke og en negebørste med god håndkrem - "fordi det snart er vår og du skal ut og grave i hagen", som giveren Tove optimistisk forkynte. Kjente at disse to, sammen med vårdiktet, var det jeg trengte for å huske at det blir vår en gang, og holde ut denne dagen og mens jeg venter. Lyst blir det aldri, men nå er det såpass at jeg kan se veien så da er det tid for en lang tur med den gamle, snille, vakre setteren vår, Leo.

Vintertrøst

Det er belgmørkt ute!
Jeg skjønner aldri hvordan jeg skakl klare å overleve disse mørkeste ukene. Men siden jeg i morgen feirer min 42. januar-måneder, så pleier jeg vel overleve... Det er liksom bare å holde ut. Lengte mot vår og hagearbeid og båtpuss og reiser. For hvor er det gøy å reise nå? Alle stedene jeg har lyst å reise til har og vinter nå - selv om de er mildere og sikkert bedre enn denne her.

Hverdagen er tilbake etter julen, og det er mest godt. Jeg jobber med å lage nye håndlagde diktbøker, for jeg solgte ut nesten alle til julegaver. Mens jeg begynner å lage om igjen noen av de samme samlingene med tema "Mellom oss" og "Bruer", merker jeg at nå har jeg jobbet lenge med de samme diktene. Det er på tide å jobbe frem nye! Jeg har begynt å bla i notisbøker som ligger i skuffer og jakkelommer og vinduskarmer. Og finner en god del brukende! Det er en stund til jeg orker lage ny bok, så i mellomtiden blir det nye håndlagde samlinger. Skrevet ut på min egen laserskriver, med omslag av misslykkede akvareller som har blitt vellykkede collager, sydd i ryggen med vokset tråd, og kanskje pyntet med en perle til slutt.

PERLE

Sandkornet ligger i mørket

og vet det er ingenting

Bare kantete og stygt

som andungen

og helt uten utsikt

Til den dagen

muslingen åpner seg

perlen kommer for dagen

og blender alle

Aller mest seg

                                Synnøve