Historie

DETTE ER HISTORIEN TIL DE TI FØRSTE ÅRENE 

TIL ATELIER MELLOMROM.

FORTSETTELSE FØLGER PÅ:

mellomrom.net

Om collage

Jeg fant en liten skatt i en skrivebok jeg trodde var tom. Det må være noe jeg har skrevet til åpningen av min første utstilling i 2011. Den het «Urolige dikt» og bestod av uroer med bilde og dikt som hang i taket. Dette har jeg skrevet om å lage collage:

Jeg er ikke noe god til å male. En gang prøvde jeg å lære meg akvarell. Det ble mye prøving og feiling og jeg gikk på en kurs, men det eneste jeg fikk ut av det var at dette fikk jeg ikke til. Likevel fortsatte jeg å male i årevis, fordi det var så gøy å leke med fargene og se hva de fant på når jeg ikke kontrollerte dem for mye. Så lærte jeg collage, og det løsnet. Alle de mislykkede bildene ble revet i biter og satt sammen på nytt med masse vann, lim og ny maling. Jeg begynte å samle på papir, magasiner, teaterprogram, servietter, håndlaget papir og alt som var mykt og godt å ta på og ville trekke lim og la seg feste i et bilde. Og jeg likte ideen med collage med en gang. Kanskje fordi jeg er nød til å leve med sykdom og har måttet utforske det å bruke det man har, og gjøre mest mulig ut av det. Forme og foredle det som finnes, når det ikke er mulig å bare skaffe seg det man ønsker seg. Som en frisk kropp. Eller et annet liv med spennende jobb og anerkjennelse. I stedet snu og vende på det som faktisk finnes og bruke det som best mulig, og oppdage at det kan jo bli noe vakkert ut av det! Livet kan bli et skapende liv, noe å være stolt av likevel. Og de mislykkede akvarellene kan bli et nytt bilde, og til slutt så mange at de havner på en utstilling.

Skrivepause

Jeg har hatt skrivepause siden jeg sendte Crescendo til forlag i desember. Laget mange nye bøker av allerede ferdige dikt. Jeg jobber med to samlinger, En med korte dikt og en med prosa-tekster. Nå har jeg flere nye eksemplar av hver. Det er godt arbeid, gir meg ro. Men nå har vinteren tatt meg... Det gikk bra lenge, jeg holdt ut mørke og regn i mengder fordi en uke med Spansk sol i juleferien holdt kroppen i gang. Men nå er den ganske tom og lengter bare mot vår. Jeg river papir til bøker og prøver holde ut ventetiden. Så har jeg en liten glede av å poste dem på Instagram (@synne.virkesdal) etterhvert som de er ferdige, sånn at noen på en måte ser hva jeg har gjort den dagen. Der har jeg funnet mange andre som også lager bøker eller collage eller skriver dikt, og kan bli inspirert av å se det de har laget. Min Instagram-feed har ikke mye kroppspress! Der er bare kunst, bilder, bøker, dikt og litt fra skaperverket.

Aktivitet

Jeg gikk meg vill i aktivitet i høst, og forstår ikke hva som hendte. Trodde jeg hadde lært meg grensene for hva kroppen min klarer, men lærer visst aldri, jeg vil så mye og drivet vekkes så lett når noe ser gøy og meningsfylt ut. Jeg åpnet noen dører på klem i løpet av høsten for å se om det var noe der inne jeg skulle begi meg ut på. Så slo alle dørene seg opp på en gang og ut strømmet massevis av aktivitet. Først var det gøy, så var det ikke gøy lenger, og det som led mest var skrivingen. Det eneste jeg fikk gjort av kreativt arbeid på et halvt år, var å redigere en roman fredig. Det krever ikke så mye annet enn tid, så det gikk an å skvise inn en time her og der. Men jeg har ikke skapt noe nytt på mange måneder.

Så fylte jeg 50 år rett etter nyttår, og det skapte mange tanker. Jeg leste en gang om en kvinne som bestemte seg for å ta av hijaben når hun ble 50. Det var første gang jeg forstod at å fylle rundt år, er en anledning til å begynne med noe, mer enn en markering av ting det er for seint for.  Så hva vil jeg begynne med? En ting er å bare gå med klær jeg trives i, det er på høy tid uansett. En større og vanskeligere ting er å slutte å unnskylde meg for at jeg må leve langsomt, å late som jeg er mer travel enn jeg er, og å kaste meg på ting som gjør at jeg kommer med i aktiviteten rundt meg. Målet mitt fremover er å våge leve langsomt, og være stolt av det. Og det som skjer når jeg lever så langsomt som kroppen vil, er at det blir automatisk tid og krefter til å skrive, og det er jo det jeg vil aller mest! Derfor blir det også et valg om å våge å leve kunstner-livet. Som for meg betyr å ta inn inntrykk, se lytte og fornemme, og så lage et uttrykk for det jeg har sett, hørt, fornemmet. Dette er altså den fine siden av det aller meste frustrerende i livet mitt: At kroppen har så dårlige batterier og må lade hele tiden. Enten kan jeg leve i fastlåst raseri over at rammene er så trange. Eller jeg kan glede meg over at de samme rammene gjør kunstner-livet mulig. Nå har jeg valgt.

Juleminne

Mitt beste minne fra årets jul: Sitte ved et kafebord på en plaza i gamlebyen i Alicante og skrive mens kjæresten leser. Noen barn leker gjemmeleken rundt oss og en gitarist spiller så huden åpner seg for å lytte. Det var gitaren som fikk oss inn til dette stedet, vi gikk etter lyden, satt oss i det hjørnet ettermiddagsolen enda lyser og kjenner lyset. Solen kommer akkurat inn mellom to hustak og treffer mitt kalde, nordlige kinn, stryker meg over håret og sier: Se her, kan du sitte, i denne stolen, dette solgløttet og lytte og bare være til. Gitaren spiller så noen kan danse, men du behøver ikke danse, du kan bare sitte her og være til så lenge solen kommer inn hit, la den treffe deg og du trenger ikke gjøre noe, gjøre deg til. Bare sitt her og la meg stryke deg, sier solen. Så kald du er, sier den. Så kaldt det må være der du kommer fra. Stakkars deg, hvordan holder du ut? Nei jeg gjør jo ikke det, sier jeg, jeg holder jo ikke ut skjønner du. Men jeg må jo bare overleve liksom. Holde munnen over vann så jeg får puste og ikke drukner i mørke. Men det holder hardt, noen morgener får jeg ikke opp øynene. Jeg går med pannen lukket over synsfeltet hele dagen og puster bare så vidt. Så bra du sitter her da, sier solen, bukker og beveger seg bak hustakene, og jeg sier takk for besøket, gitaristen pakker ned og skal gå og jeg løper og gir ham to euro, og sier mange takk på et språk jeg håper han forstår. Smilet mitt forstår han i alle fall, for det svarer han på.