Gjenkjennelsesyndromet

I ferien gjorde vi en stopp på Stord og møtte gamle venner, inkludert litteratur-kritikeren Per Øyvind. Vi har lange utredninger på e-post om det som blir skrevet her i landet og han har et skarpt syn på det meste. Det som gis ut nå har et perfekt ytre, sier han, det er polert og vakkert, et språk som glir og er veldig bra. Men det er INGENTING inni! Det er bare luft, bare meg og hvordan det er inni meg og det blir faktisk utrolig kjedelig en hel roman, eller en novelle er nok til at jeg kjeder meg. FLINKT, ja det er det akkurat det som teller. Det må være som et stille vann, hver eneste side, det må ikke være en krusing på vannet. Det må være helt blankt. Gjenkjenneligsyndromet rir norsk litteratur som en mare. Og jeg nikker, ja, sånn er det! Man skal lese bakpå en bok og tenke, ja, den historien kjenner jeg igjen, den vil jeg lese en gang til. Det skal være glatt og innholdsløst og det skal ligne på noe annet, eller det skal være krim. Der tror jeg vi har de store forlagenes sjekkliste.

Og det var han som gjorde meg oppmerksom på at nesten alle debutanter er unge, smellvakre kvinner med identisk, langt hår. Jeg sjekker etter og ser at han har rett. Til siste forlaget jeg sendte romanen min, skrev jeg at jeg håpet de ville vurdere meg selv om jeg er 47 og ikke ung og smellvakker. Men motet svek og jeg sletter "men svigermor sier jeg er ikke akkurat stygg." For det sa hun faktisk, da jeg beskrev hvor vanskelig det er å få gi ut for tiden. En utrolig fin kommentar av en gammel gårdbruker som leser få romaner men likevel mener jeg burde få gi ut. Vel, nå blir det i alle fall dikt. Jeg har akkurat gjort ferdig manus til Vadested og skal sende det avgårde til setting og trykking.

Hageliv

En eneste sammenligning med Sigrid Undset våger jeg meg på: Hun skal også ha sagt at hun bare trenger å skrive og en hage å dyrke. Jeg har vært i hagen hennes, Bjerkebæk, den var vill og helt nydelig. Og endelig har jeg en hel vår og sommer i egen hage og er ikke på vei et annet sted så alt må plantes i krukker og være klart til flytting. Vi har bestemt at denne hagen skal ikke hagesentrene får tjene seg rike på. Jeg klarer (nesten hver gang!) å gå inn og kjøpe den busken jeg skal ha, gå forbi alle fristelsene og betale. Det kommer nok av å ha fått litt sjøltillit etter å ha dyrket to hager før, vi vet hva vi vil ha og hva ikke. Og vi har en gammel hage, den har vært plantet og stelt i 50 år, så vi har mye av det vi trenger, det er bare å flytte det dit vi vil ha, skjære ned og skape vårt eget. Men jeg har fått et nytt syn på hva det er de der hagesentrene vil ha oss til å gjøre: Vi skal putte hageavfall i søppelsekker og kjøre det på miljøstasjonene, så kjøre langt avgårde til en hagebutikk og kjøpe jord, gjødsel og bark i andre sekker, ta det med hjem, lempe og bære og tømme sekkene der vi vil ha dem. I stedet for å lage kompost av avfallet og kverne greinene til kvist og bruke det som allerede er i hagen. For meg er det mye lettere. Og mye gøyere å få stauder og avleggere av venner og gå i gjenbruksbutikken og kjøper ting å plante i. Vi har til nå fått blomster og mat for biene, noe å spise for oss, hekker og steder å sitte og være lat. Og en ny terrasse vi viet inn med en hagefest i juni, en vestlands-sommerdag på sitt beste: Opphold helt til vi skulle spise…

Urteseng

I stedet

Ferien har så langt ikke blitt som vi hadde drømt om og gledet oss til. Det ble ikke Italia og sol, det ble noe annet. Det ble Bergen, familie, god mat og vin her hjemme og masse tid sammen, og det gjorde godt det også. Hele tiden har jeg gjort det, det ble en slags lek: Å se etter hva vi får i stedet for det vi hadde planlagt. Det er noe jeg har lært på retreat og gjør hver kveld, jeg ser tilbake på dagen og sorterer: Hva gjorde godt, hva ikke? Så takker jeg for det gode og minner meg selv på at jeg har en Gud som vil gi meg gode gaver, og at livet ikke er en greie jeg må få til. Og det er ofte ikke de jeg ønsket meg som har gjort meg mest glad når jeg ser etter. 

Bergen i sol - ikke så værst det heller