Juleferie

Det er juleferie, romanen er sendt ut i verden, jeg er sliten og det skal gjøre godt med fri en uke eller to. Jeg setter på Händel, skrivelysten kommer og jeg finner noe som ikke er krevende men bare gøy: Blar gjennom dette årets notatbøker og ser hva jeg finner der: 

Leiter etter skatter

i gamle skriverier

Graver etter gull

mellom rabbel

kaffeskvetter

og selvsagtheter

Vasker det skinnende ut

Dette at jeg bare MÅ skrive, gjør det meg til et egoistisk menneske? Når jeg vil gi bort hunden som piper bak den lukkede døren, lar være å ta telefonen jeg har glemt å skru på lydløs og roper JEG SKRIVER til mannen som kommer tidlig hjem. Da føler jeg av og til som et dårlig medmenneske. Dilemmaet er at jeg jo elsker alt dette levende og forstyrrende, og at jeg vil være for og med dem jeg er glad i. Kunst kan heller ikke skapes i et tomrom, så det er altså en balanse jeg må sloss med hver dag. Men hadde ikke skrivingen vunnet så ofte som den gjør, hadde jeg aldri kunne skrive en roman på 15 måneder.

Litterære begivenheter

Det har vært en uke med litterære begivenheter: Wenche Sunde, en veldig god venninne, har gitt ut sin første bok. Hun kom flyttende til Forsand sammen med Roy for omtrent åtte år siden, og jeg tenkte med en gang at henne vil jeg ha kontakt med. Først spurte jeg om hun ville lære meg å male akvarell. Det var kjekt å være oppe i atelieret hennes og male, men jeg skjønte at dette kommer jeg aldri til å bli god til. Så viste hun meg collage, og da var jeg hjemme med en gang! Og vi ble venner underveis, både hun og jeg og Roy og kjæresten min etter hvert. Nå i høst kom Wenche til meg med en perm full av vakre akvareller malt på Skopelos, der hun er mye, og korte haiku-dikt ved siden av. Om jeg ville lese gjennom? Det var et stort kompliment og jeg tok vare på permen med originaler som en skatt, til hun kom og hentet den og fikk meningene mine på kjøpet. Nå har det blitt bok av dem, torsdag var det slepp i Stavanger, og boken er fin og gul og innbydende. Ett av mine favorittdikt er dette:

Dagen tok imot meg

jeg har ventet

sa den

ventet en hel natt

Min egen litterære begivenhet er denne: Jeg er ferdig med utkastet til min første roman! Nå skal den ut i verden, skummelt men sant.

Nattsalme

I går fant jeg en overraskelse i butikken. Blant juleheftene var det ett som het “Julerosa”, det var fult av tekster av gode forfattere, og måtte jo bli med hjem. Inni fant jeg mye fint, og dette diktet av Jon Fosse. Det må jeg samle på, siden jeg for noen uker siden beskyldte ham her for å ikke skrive om håp:

Det finst ei jord som opnar opp

sitt djup av svarte natt

og løyner både sjel og kropp

til ingenting er att

Det finst ei natt som møter deg

og tek deg mjukt imot

og let deg kvila æveleg,

di han, di sjel, di fot

Det finst frå Gud i alt som er

i jord og nattevrimmel,

di sjel er hans, du er hans verd

du lyser fram hans himmel

Han facinerer meg, den mannen! Jeg så et intervju med ham forleden. Intervjueren leste et dikt han har skrevet om fjellet og spurte om han var på fjellet når han skrev det? Da sa han noe sånt som: ”Nei! Hvis du går ut og skriver om det som er der, er du journalist eller reporter. Det må komme innenfra og ut. Et dikt skal ikke mene, det skal bare være. I de beste diktene møter du noe du har vist eller opplevd før, men det har ikke blitt sagt før. Å skrive noe jeg vet, er uinteressant, jeg vil ikke vite når jeg begynner å skrive. Jeg lytter meg fram.”

ROMAN!

Jeg sitter her foran et nesten ferdig utkast til en roman. Det hadde jeg aldri trodd ville skje, at jeg skulle skrive noe så langt. Men blant alt jeg lærte på Nansenskolen, var at romaner kan ha mange former. Min er kort. Jeg har jobbet med den litt som jeg gjør med dikt: skrevet en scene om gangen, og etterpå puslet dem sammen. Og historien har vokst og blitt større, uten at jeg noen gang har hatt en plan eller laget et plot, det har kommet intuitivt. Å lage en ferdig roman ut av det, vet jeg ikke om jeg får til, jeg har jo aldri gjort det før! Derfor har jeg komme så langt jeg kan på egenhånd. Nå skal det først leses gjennom for skrivefeil og faktafeil, og etter det kommer det jeg gruer meg til: Å begynne leite etter et forlag som vil gå med meg siste del av veien til å lage en bok av dette. Jeg har sendt fra meg biter i hele høst og latt noen lese litt her og der. Men hele, har ingen lest enda.

Det begynte med en skriveøvelse helt i starten av skriveåret mitt i fjor høst. Ut av den steg det en jente som var veldig bestemt på at hun ville fortelles mer om. Scenene kom strømmende på hele året, innimellom var jeg fortvilet for det var så mye annet å skrive og gjøre. Jeg prøvde å stoppe, vent, sa jeg, vent til dette året er over så har vi mer tid sammen, du og jeg. Men det nyttet ikke, det sprengte seg på. Jeg måtte bare skrive, og det gikk ut over alt annet, sosial liv ble det f.eks. ikke særlig mye av. Kvelder og helger satt jeg ved skrivebordet mitt på Johannesgården, utenfor vinduet falt bladene og snøen kom og ble nesten like til vi dro i mai, mens ordene bare kom og kom. 

Så etter at vi flyttet og mitt nye arbeidsrom var i orden, kastet jeg meg over det igjen, og nå var det endelig tid til å få en oversikt og skrive videre. Jeg begynte å se for meg hvordan denne historien skulle bli, men den har overrasket meg hele tiden, tatt vendinger dit den ville og jeg måtte bare bli med. Det er det gøyeste jeg har gjort noen gang, å skrive denne historien! Jeg kunne fortsatt lenge enda, men tror likevel jeg må slutte nå, før jeg vannet den ut og gjør den tynn. Forhåpentlig får jeg gode råd når jeg finner et forlag, og forhåpentlig sier de at jeg må skrive mer, for jeg kjenner meg ikke ferdig. Men for nå, er jeg det. Siste rettinger og strykninger, så skal kjæresten lese korrektur. Han har ikke lest noe enda, så jeg er så spent jeg kommer til å måtte rømme huset når han går i gang med å lese, og skal komme inn og se hva som har fylt min verden i 15 måneder.