Med liten pensel

Å skrive en roman er som å male et hundre meter langt lerret med liten pensel. Man må like det, med andre ord, for det tar en evighet!  Nå har jeg skrevet på den nye romanen i ett år, og historien er noenlunde på plass. Men det mangler massevis enda, jeg aner ikke når den blir ferdig. Og det er ikke så nøye, jeg har ingen som venter,  ingen tidspress.  Heldigvis,  for sånn kunne jeg ikke jobbet. For meg må skrivingen være fri, den må få bestemme selv, den kan ikke følge et plot eller tidsplan,  da binder jeg den og det intuitive forsvinner. Men jeg ser likevel at etter vi flyttet tilbake til Ryfylke,  har jeg tvunget meg mye til å jobbe.  Jeg var så redd for å miste skrivingen i alt det nye, hus og fosterdatter og kaoset som var da vi kom hit. Jeg tviholdt på å skrive hver dag, selv om jeg fikk gjort lite, skulle jeg jobbe litt hver dag. I hele vinter har jeg lånt rom ute av huset for å få ro til å arbeide. Men nå har jeg flyttet hjem igjen,  og våger meg på litt slark. Å begynne dagen med å gå til sjøen med hunden, eller ut i hagen og spa i vårsolen. Men jeg gjør det med angst.

Nå snakket jeg med min venn kunstneren, som sa: Klart du ikke mister det! Det er der, det skapes noe når du ikke jobber,  det er helt nødvendig med pauser! Jeg våger meg på en liten en nå.

Kollegaer

Alle vårens opplesninger er over, neste gang jeg skal lese fra Vadested er på en sommer-utstilling den 16.juni.

Sist var jeg hos en gjeng gamle kollegaer som var samlet som venner, og leste for dem. Det var flotte kvinner, og de fikk meg til å tenke etterpå. At dette har jeg gått glipp av, siden jeg måtte slutte i yrket mitt etter fire år og tre jobber. - Jeg byttet flere ganger for å se om dette kunne fungere, eller dette, eller dette. Men skjønte omsider at sosionom-yrket var feil for min helse. Så har jeg jobbet som vikar i årevis, men det er jo når sjefen eller kollegaer har fri.... Etter en så kort karriere, sitter jeg ikke igjen med så mange kollega som ble venner akkurat, og forfatter-yrket er heller ikke spesielt sosialt. Sånn er det bare, men jeg savner kollegaer og lurer på om jeg kan gjøre noe med saken.

baksiden av Vadested