Jeg leste et intervju med Trude Marstein i sommer. Hun bor alene med tre barn og klarer likevel å skrive bøker. Jeg leker ikke med dem, sa hun, vi er i samme rom og gjør hver våre ting, jeg skriver når de ser barne-tv. Og det facinerte meg at hun sa det, i dette samfunnet samvær med barn så ofte er tema. Men egentlig gjør hun som de gjorde før i verden: De voksne jobbet og hadde ikke tid til å leke.
Jeg, derimot, får ikke til det der! Jeg blir så vanvittig forstyrret i skrivingen når jenten vår er i nærheten, det går bare ikke. Oppmerksomheten lekker ut til siden og jeg bare lurer på hvordan hun har det eller om hun har husket det hun skulle og så videre .... Nå er ferien over, det har vært fantastisk sol i tre måneder, uteliv, hage og fjell og en uke i Italia. Men skoleferien varer jo enda lenge, og jeg kjente at jeg måtte komme igang igjen. Og vi fant en ordning, for tenåringer sover jo så vanvittig lenge, så jeg skriver om formiddagen og så har vi resten av dagen til å finne på noe sammen hvis vi vil. Det fungerer, om jeg ikke får stupe inn i det, får jeg i alle dyppet storetåen nedi arbeidet. Likevel gleder jeg meg til skolestart og hverdag og arbeidsro, og syns det er ille at jeg har det sånn, men forstår at jeg er ikke den eneste i verden som kjenner det!
