Jeg har hatt to utstillinger før i år, i meste laget, men et forsøk på
å selge Vadested og å gjøre kjent at jeg finnes og skriver på Tau, etter å ha
flyttet litt for mye. Så kom det likevel en til i helgen. Det var en invitasjon
jeg ikke kunne si nei til, bare jeg og ordene og bildene mine, i et gammelt
butikk-lokale på en kai. De kalde føttene kom rett før: Hva er det jeg driver
med, jeg er jo ikke en kunstner, jeg er en poet som elsker papir og
farger og laget bilder av og til. Jeg så det da bildene kom på veggen: De
er ikke fantastiske, selv om jeg har det godt når jeg lager dem. Det ble
en krise. Kan jeg avlyse dagen før, skrev jeg til en venninne. Ikke lov,
svarte hun. Det var bare å gjennomføre, og krisen gikk over da
bøkene ble hengt i snorer fra taket på åpningsdagen. For de er jeg stolt av.
Det kom ikke mengder med gjester i helgen, men alle som kom, satt seg
ned med en kaffe og det ble mange gode samtaler. Det var en ro i rommet og god
tid, som det ikke har vært på de andre utstillingene jeg har vært med på. Okei,
tenkte jeg da, jeg har lykkes, det jeg skrivet har berørt. Så kom den store overraskelsen for mitt beskjedne ego: Alle kjøpte
noe, ikke bare litt, men mye! Jeg har aldri solgt så mye før, det var skikkelig
gøy. Men, nå blir det lenge til neste utstilling!
