Inntrykk

Et forsøk på å skildre litt av stemingen i Forsand kirke i helgen:

Jeg hadde laget fire instalasjoner fra påske-fortellingen. 

 Skrevet flere store spørsmål på bannere og hengt dem opp.

 

Hengte håndlagede bøker i snorer tett i tett i snorer fra taket og stilte collager i en benk.

 

Besøket var godt og det strømmet inn på folk både lørdag og søndag. 

Salget av bøker og bilder var også godt, og en av gjestene spurte om det var målet mitt, eller hva var det som drev meg? Jeg vil berøre, sa jeg. Og når jeg så noen bli stille og gå rundt i installasjonen, stå og lese i bøkene uten å ense de rundt seg eller lese spørsmålene som hang der og si at de var ubehagelige, da skjønte at jeg hadde nådd målet. 

Men det var krevende dager også. Å forholde seg til så mange mennesker, å begynne på gode samtaler og hilse på mange jeg ikke hadde sett på en stund – og så hele tiden bli avbrutt og måtte forholde seg til nye…. Jeg er sliten i dag, og har en nødvendig hviledag før resten av påsken og flere besøk.

Minner

Nå er det to år siden jeg har hatt noen utstilling, og hadde glemt hvor stressa jeg blir mot slutten. (Tror jeg aldri blir ferdig, syns det jeg har laget er noe søppel ingen vil se, og så videre.) Men jeg har hatt fire utstillinger med visuell poesi og to bokslepp siden jeg begynte å si ”jeg skriver” når noen spurte hva jeg drev med, en gang i 2008. Og de har vært sånne oppturer alle sammen, at det er sikkert dem jeg kommer til å sitte på aldershjemmet og rote med når hukommelsen svikter og jeg bare husker det beste. (For det er sånn jeg vil at min hukommelse skal svikte.) Harald har vært med på dem alle, både med å holde meg ut i forkant (spesielt den første var jeg visstnok ille å være i hus med.) Og på selve dagen har han vært med å synge, si velkommen og få gjestene til å føle seg vel. Til SPOR i 2013 ville han bake sjokoladekake og stå for salg av dem. Så skulle vi i alle fall få litt penger inn, siden han ikke hadde noen tro på at jeg kom til å klare være en god selger av bøker, og det jeg hadde laget den våren var en Tankesnor som hang rundt i hagen og ikke kostet noen verdens ting å lese. Jeg skulle ta meg av kunsten og han kaffen, så han bakte kake. Først en glutenfri, den kom ut av ovnen skinnende brun men litt ujevn oppå, så han fikk den ideen å hvelve den på en rist så den jevne siden kom opp. Det gjorde han, og halve kaken satt igjen i langpannen. Vi lo oss ferdig og klarte redde nok til at vi kunne si at vi hadde glutenfri kake. Så var det den andre kaken, ”ei me alt” (som de sier i Stavanger når de skal ha pølse i brød med alt på som finnes i disken.) Den kom enda finere ut av ovnen, og nå hadde mannen lagt bakepapir i bunn, så det skulle være lett å hvelve den på rist. Det gjorde han, og hele kaken skled langsomt inn i vinduskarmen bak kjøkkendisken. Under hele utstillingen stod han og delte ut sammenlappet, gratis kake og skrev den inn i oppskriftboken som ”Haralds vinduskake”.

Klar!

Jeg holder på å gjøre ferdig utstilling til SPOR. Det meste er ferdig laget, men det er så vanskelig å sette priser! Dette bildet, for eksempel, er et stykke rekved som jeg har skrevet og malt litt på, men det er verd mer enn en bok jeg kan ha brukt en hel dag på å lage. Prisen blir derfor det noen vil betale, og det har jeg erfart litt av - og tatt feil av mange ganger. Heldigvis var jeg nesten i mål, for nå dukker det opp andre ting som bare må gjøres disse siste to ukene. Som at jeg blir spurt om å jobbe på biblioteket, og sånn er det å være vikar: det er bare å si ja når man blir spurt. Men det er en veldig kjekk jobb, så det gjør ikke noe. 


Kulturvandringen SPOR har åpent lørdag og søndag i palmehelgen mellom kl 11 og 17. Velkommen alle som er i nærheten av Forsand 19 og 20 mars, jeg blir å finne i kirken!

Bosboros

Peter Halldorf har skrevet en liten fortelling som har gjort dypt inntrykk på meg siden jeg leste den i ”Hellige Røtter” for lenge siden:

Den 21 år gamle Luigi står en dag i 1680 på dekket av en båt som ligger fortøyd i Bosporos-stredet og tenker at det er noe rart med strømmen der nede. Han kaster en loddlinje over ripen og vil finne ut av hva som foregår. På linen har han festet hvite korker med jevne mellomrom. Først går linen vestover, akkurat som han har ventet siden det er den veien båten drar i ankerfestet. Men når han kommer lenger ned, ser han at de hvite korkene begynte å bevege seg motsatt vei. Der nede går strømmen mot øst, fra Middelhavet og inn i Svartehavet. Den dagen beviser Luigi at det er to strømmer i Bosporos. En på overflaten som alle kan se, og en i dypet som går andre veien. I ettertid vet vi at det er det salteste vannet som synker ned, og at det er viktig for rensingen av havet.

På samme måte tror jeg det er to strømmer i kirken. En på overflaten, den alle ser. Det er der de for eksempel krangler om hvem som kan gifte seg med hvem og hvem som kan være prest, sånt bølgene i maktkampen alltid har skummet rundt. Men i dypet, er en annen strøm. Den handler om hovedpersonen for alt i kirken. Den handler om nåde og oppreisning og håp. Og den strømmen er mye tyngre og dypere enn bølgene på overflaten, det er den som gjør at kirken overlever tross alt det rare den har holdt på med. Jeg trøster meg med denne tanken når jeg leser hva de roper til hverandre på hver sin side av konflikten som pågår nå. Jeg griner når jeg leser hva de sier til hverandre, og kjenner jeg tror ikke på noen av partene, sånn som de snakker til hverandre er nok til at jeg tenker de har gått seg vill.

(Det der med at vi skal elske hverandre, eller hvordan var det nå igjen.) De har mistet fokus på begge siden og glemt hva oppdraget deres egentlig er: Å peke på han som alt dreier seg om, og som vi nå snart skal feire i påsken. For meg den største av alle høytidene, den har alt i seg.