Ny bok

Plutselig har jeg bestemt meg, jeg skal gi ut diktene i samlingen Vadested på egenhånd. Det er ett år siden jeg satt sammen diktene, og da tenkte jeg bare på å få dem til å passe til et forlag. At de måtte ha felles form, et tema, noe som gjorde en helhet og dermed salgbare. Å gi ut selv en gang til, var liksom sistevalget, denne gangen skulle jeg nå lenger ut enn jeg har klart selv med de tre første samlingene. Men så hørte jeg et intervju med Trygve Skau i Salongen på P2 i vinter. Han hadde gitt ut dikt selv og solgt vanvittig mye. Og han beskrev det som en slags ulydighet, et opprør, å si til forlagene at neivel, dere vil ikke ha dette, men jeg, gir nå ut likevel, jeg! Det var en sånn befriende måte å se det på. Og saken har lagt der, mens jeg har jobbet med andre ting.

Og plutselig våknet jeg en morgen og husket min gamle drøm: Å lage en bok som er en egen verden, satt sammen av tekster med forskjellig lengde, bilder og ord, akkurat sånn som jeg vil ha den, Og det kan jeg jo bare gjøre hvis jeg gir den ut selv. Det er en stor frihet i det, skjønte jeg plutselig. Og jeg har masse stoff å velge mellom. Mange dikt, korte og lange, og mange collager. Så nå driver jeg og setter dem sammen til en egen liten historie eller opplevelse. Og har bestemt at den skal være klar til utgivelse til høsten. Så får jeg se om jeg har lært litt mer om salg, klarer bruke nettverk og sosial medier bedre enn sist, og nå lenger ut. Det skal i alle fall bli MIN bok. 

Compassion

Compassion, et ord jeg ikke finner dekkende uttrykk for på norsk. For det handler om mer en medfølelse, det kan være så passivt, jeg står og ser på noen som har det ondt og tenker huff, det så vondt ut. Compassion, er noe mer, det er Passion, inderlighet. Og da jeg lekte mer med dette ordet jeg liker så godt, fant jeg ut at det hendte noe når jeg delte det opp. Det kom frem Compass, et kompass. Hvis jeg bruker medfølelse som kompass, blir det spennende saker, da vet jeg faktisk ikke hva som hender, men i alle fall oppdager jeg fort at jeg rives ut av min egen, tomme tilstand av Meg-Og-Mine-Mer-Enn-Nok.

Oppstandelse

Jeg har en fin gul skrivebok jeg ikke har skrevet i. Hva skal jeg skrive i en gul bok når det regner kaldt regn i uker og måneder? Hva er å fortelle da? At regnet er kaldt, at jeg savner stranden i solskinn når sanden er varm og vannet iskaldt å bade i? Jo, jeg kunne skrive om det, men da ble bare regnet bare enda verre. Men nå er det påske og oppstandelse-tid, det går an å sitte på stranden med to lag ull og drømme om å bade. Det går an å puste og kroppen drikker seg utørst på sol.  Nå, kan jeg åpne den gule skriveboken.

Påsken

 

Denne påsken skal jeg få hente fram utstillingen jeg laget til Forsand kirke under SPOR i fjor, og stille dem ut i Jørpeland kirke. Jeg laget et tablå til hver av handlingen på skjærtorsdag, langfredag og første påskedag, og de skal få være med på gudstjenestene. Påsken er den beste høytiden for meg, den inneholder alt: Vennskap, trofasthet, svik, angst, tortur, drap, død og endelig seier. Jeg griner jeg meg gjennom historien hvert år, den berører hver gang, og jeg gleder meg sånn til å få lov lage dette som en del av feiringen.  

*****

 

Og Palmehelgen er det kulturvandring og SPOR i Forsand igjen. Jeg skal ikke ha egen utstilling der i år, for jeg har laget så lite nytt siden i fjor, har bare brukt til på å skrive på ting som enda ikke er publisert. Men jeg skal få ha noen håndlagede bøker til salgs hos vennene mine på altelier RITE, så de får komme ut og lufte seg litt.