Høstblader

Jeg har holdt på i dagevis å male høstblader. Ute er de bare mange som svirrer rundt i vinden. Men når jeg skal leite etter ett spesielt vakkert å male får jeg problemer med å velge, for alle er spesielt vakre! Jeg tar noen med inn, og studerer dem nøye med pensel i hånden. Det er som jeg blir kjent med bladet, når jeg maler det. Ser hvordan det er bygget opp og hva det har gått gjennom i sitt korte liv. Og jeg tenker den svimlende tanken at ingen blad i hele verden noensinne har vært likt det jeg maler akkurat nå. Det er for meg et stort bevis på at Gud har skapt alt sammen: Ingen tilfeldig utvikling hadde tatt seg bryet med å lage hvert enkelt blad på hvert enkelt tre i hele verden, helt spesielt! Og jeg tenker videre, at når det finnes så mange måter å være blad på, hvor uendelig mange måter finnes det da å være menneske på. Vi gjør hverandre små, når vi tror at alle er like oss selv. Ingen kjenner hverandre helt ut, fordi vi er laget så unikt forskjellig. Den eneste som kjenner alle helt til bånn, er Han som laget både blader og mennesker.

Nå skal jeg binde bladene og diktene jeg skriver på noen av dem, sammen på en tråd og det lage "høst-lyriske-dråper" av dem.