Collage & Livet

Arbeidsrommet mitt lukter papir og våt lim dag og natt for tiden! Jeg må lage mange Urolig Dikt før utstilling i juli. Både nok til å fylle det rommet jeg har fått tildelt. Men jeg tror jeg må ha mange ekstra også, for det er ikke sikkert alle trives i det rommet og dermed vil måtte bli med hjem igjen når jeg en gang skal henge dem opp. Så kan det jo være at noen kommer til å kjøpe en uro i ny og ne... Da må jeg ha flere å henge opp. Det er sånn jeg har fått fred med å våge denne utstillingen: Jeg trenger ikke selge noen, bare jeg får lov å oppfylle drømmen, og fylle et rom med dikt!

Lurer på hvorfor jeg liker så godt collage. Det er noe så vidunderlig med det å rive i stykker all slags papir, og lage bilder av dem. Særlig at jeg kan bruke mine egne gamle bilder, som ikke alltid er så vellykket at det gjør noe. Teknisk flink å male, er jeg ikke. Det er bare så gøy å holde på med fargene! Derfor er det haugevis av ubrukelig akvareller i hyllene mine. Nå drar jeg fram igjen alle sammen. Ser på dem på nytt, river i dem og bruker dem som biter i nye bilder. Eller limer andre papir og farger oppå dem. Blader med godt papir - som Strek, Gudrun Sjôdin og Asfalt - blir lest og så revet i biter. Jeg liker idèen å bruke det jeg har på en ny måte. Kanskje er det fordi jeg har vært nødt til å venne meg til å leve med kroniske sykdommer? TV prøver å fortelle at det er bare å gå ut og kjøpe noe nytt når noe går i stykker. Men ikke alt kan skaffes nytt av. Kropper, f.eks. Eller liv. Det er som det er, og går noe i stykker kan det ikke alltid repareres engang. Da kan en velge å bli bitter og gjøre livet trangt og lite. Ellen våge å bli kjent med det på nytt. Lære å like det og ta det i bruk som det er. Ta i bruk hver millimeter av det! Lage noe nytt og kanskje til og med vakkert av det. Og blir det feil, er det bare å begynne forfra. Sånn er sollage nådig: Det er bare å lime noe nytt oppå det som ikke ble bra. Derfor tror jeg Gud også liker collage!