Hjem igjen

I går var jeg på Pilegrimsgarden og hentet hjem uroene fra sommeres utstilling. Det tok ett år å lage og henge dem opp, en halvtime og ta dem ned igjen! Det er liksom ikke mine lenger, de små barna mine har flyttet hjemmefra, og er tilbake på besøk. Likevel er det godt å ha dem her igjen. Jeg tok en del bilder av dem der de hang på utstilt i sommer. Et utdrag har jeg nå lagt ut på nettbutikken MELLOMROMMET. Jeg må kanskje ta nye bilder av dem, men foreløpig duger de. I tilfelle noen har lyst å kjøpe i ettertid...

Salget var ikke så viktig, siden det var opplevelsen jeg ville gi. Og opplevelse, tror jeg mange fikk... Det var rundt 500 gjester innom de 8 ukene uroene mine og keramikken til Eva var der. Og den uken jeg var vakt, fikk jeg oppleve hvordan folk tok imot den: Noen heiste på skulderene og gikk ut for å vente. Andre ble helt tause, og begynte å gå mellom uroene for å lese diktene og se på bildene. Det var denne - Åh... og så taushet, jeg håpet aller mest på å oppnå. At noen kunne få noen input, noe å tenke på, en liten pause. Jeg lurte på om jeg skulle satt opp et skilt som sa "stille". Men det var undøvendig. Mange ble stille da de gikk inn i rommet. Det gjorde meg veldig takknemlig og ydmyk. (Men altså...  salg ble det også.)

Samtidig var det slitsomt at de hang der. Det var som en dør stod åpen og slang i trekken, og utpå sommeren lengtet jeg etter å få hentet dem hjem og få lukket døren. Nå tenker jeg at det hadde vært artig å få hengt dem opp igjen. Jeg tror ikke de blir særlig fornøyd hvis jeg putter dem i en boks og lagrer dem vekk... Noen er jeg ikke fornøyd med, de måtte bare med for å fylle opp rommet. Andre sitter. Disse har jeg tenkt noen steder jeg vil spørre om de kan få henge. Håper på napp... Må gjøre det med en gang, tror jeg. Før de liksom setter seg fast her hjemme.