BOKSLEPP

Det er onsdag kveld på Forsand Bibliotek. Det regner enorme mengder, og våte gjster kommer inn i puljer, og jeg står spent og tar imot og lurer på hvor mange som egentlig kommer. Eventuelt om vi må dra ut og sokne etter noen som har druknet på veien. Det blir til slutt 36, teller Nina - som låner ut hus denne kvelden.

Vi begynner med Harald og Johannes, som synger og spiller "Vår beste dag." Det er vakkert og vart, stemmen til Harald og gitaren til Johannes lyder godt sammen. Jeg skifter stemning og kommer med et:

BOKSLEPPKÅSSERI

Hva skal vi med forfattere? – I verdens rikeste land?

Der vi har alt, vi trenger ikke forfattere på toppen. Forfattere er brysomme, de stiller irriterende spørsmål og svarer så vi ikke forstår. Ja, da mener jeg ikke de som det er nytte i, de som skriver om oljå og landbruk. Eller krimforfattere. De er også greie. Men disse skjønnlitterære! Som skriver om innsiden og følelser og sånt, og stiller alle disse spørsmålene og skal ha oss til å se ting fra andre sider. Vi vil ikke se ting fra andre sider, her i verdens rikeste land. Vi som har alt, hva skal vi med innsikt og følelser  og innside?

 Eller smerte? Smerte kan vi da ikke ha, i verdens rikeste land.

Derfor la vi før sand under lekeapparatene til ungene våre, men fant ut at gummimatter er bedre så nå bruker vi det. Og forbyr selvsagt klatring i trær. Vi passer på at barna ikke får for mye kontakt med andre voksne, for andre voksne, de kan være skumle. Og krever underganger for fotgjengere der det kjører mer enn ti biler i timen. Jeg mener, nye biler har jo så dårlig bremser, de klarer aldri stoppe for en fotjgenger. Klart vi må ha uyndeganger! Og de skal selvfølgelig være uten urinering og tagging.


Ulykker, vil vi heller ikke ha. I verdens rikeste land, nei vet du hva!

Skjer det en ulykke, må noen ta ansvar og gå. Ta ansvar, er å gå. Javel. Etterpå setter vi ned en komisjon, som skal hindre at noe slikt aldri skjer igjen. Ras, for eksempel. Tenk at vi fortsatt har ras, i verdens rikeste land! Vi må ha en komisjon for hvert ras. Som sikrer at det ikke bygges et hus eller kjører en bil på et sted med fare for ras i dette bratte landet. Såpass må vi da kunne forvente. Og uvær! Tenk at vi fortsatt har uvær og snø og brøyting i verdens


Nei, plast skulle verden vært av. Glatt, feilfri plast.

Kjølig og god å ta på. Ingen ting uventet, ingen fare. Vi farger bort grå hår og ser vi en smilerynke i speilet, kjøper vi en krem mot det. Smilerynker viser jo at vi har levd, og levd , det er ekkelt. Like ekkelt som sykdom og død, nei det vil vi ikke vite av i verdens rikeste land. Vakker utside, flotte klær og hus som alle ligener samme interiørkatalogen, vil vi ha. Og leve i fred med!

Hva skal vi med forfattere, som stiller spørmål med alt dette?

Som ikke lar oss være feilfrie i fred, som ikke syns vi fortjener alt vi som er så rike. Som driver og skriver om innsiden, hvem bryr seg om innsiden? Nei, vi kjøper ikke bøkene deres, det er det vi ikke gjør. Men tror du det hjelper? De skriver for det!

 

Johannes spiller til diktene, og det er deilig å lese dem til musikk. Vi har øvd og funnet rytme og det er spennende å gi dem denne formen. Etterpå synger han "Eg komme når du ber meg", og jeg forteller litt om boken og om det å skrive og å ta valget om å gjøre det. 

Harald synger drivende og har gjort til sin egen "Tilgivelsens kunst" med et dikt til start. Og etterpå kommer Per, som jeg møtte på fest hos Wenche og leste diktene mine så godt at jeg inviterte han til boksleppet. Mens han leser, sitter jeg og ser på ansiktene. Jeg får se skikkelig etter hvordan de reagerer, når jeg ikke leser selv. Og blir veldig takknemlig når jeg ser alle ansiktsutrykkene og skiftningene i dem ettersom diktene kommer trillende fra Per`s munn. Avlutningen gir Harald og Johannes med "Songen" og den er en slutt.

Jeg selger bøker og folk prater sammen de fleste går ut til mulig drukning i regnet igjen. Men noen blir med hjem til drikking av italiensk vin og spising av parmesan og italiensk spekeskinke og rester fra tidligere. Det blir vidunderlig lettelse og trivelig og seint på en onsdag kveld. Og jeg er glad for det gikk godt, men aller mest glad for det er over...