SPOR-referat

Det er palmehelg og SPOR.
Jeg er nær panikken dagen før, og vurderer å gå tilbake og ta ned igjen utstillingen jeg har hengt opp! For en vanvittig dårlig idè: å stille ut her jeg bor! Ingen kom til å synes det er noe å se på, og det er heller ikke særlig fint. Det er grovt og revet i kantene, men samtidig i sårbart papir, det jeg lager. Når det er her hjemme jeg skal vise det frem, vil jeg se så godt hva folk mener fordi jeg kjennere dem. Jeg vil se hvem som kommer og hvem ikke. Og om de jeg regner som venner, vil være med og dele opplevelsen, eller om de gir f... Det er sårt når noen ikke deler sorger i livet, men jeg synes faktisk det er enda sårere når noen ikke vil dele gledene og medgangen...


Dette, utsatte jeg meg for der jeg stod i det lille rommet jeg hadde lånt, med rød ullkjole for å holde varmen en iskald palmelørdag. Det kommer sikkert ingen, sa jeg til meg selv og måtte holde meg fast for å ikke ta alt ned og gå hjem igjen. Men det gjorde det! Folk kom og kom, de strømmet på. Vi var flere sammen i det store næringsbygget, så mange startet hos oss. Det var Åse Liv med skulpturer og Roy med store bilder. Artur med bøker satt nærmest inngangen, og fikk i oppdrag å telle. Han kom til rett over 100 lørdag og rundt 250 søndag. En jevn strøm av mennesker på helgetur som ville se og oppleve hva kreative mennesker på dette lille stedet hadde laget til. De kom her fra. Men aller mest folk utenfra. Noen hadde reist langt, for å komme og få med seg kulturløypen vår.

Til tider var det skikkelig fult inni det lille rommet mitt. Jeg syntes nesten ikke det var luft igjen, og måtte ha opp vinduet. Det var overveldende: At så mange ville se uroene, bildene og bøkene mine. Noen var likegyldige. Men de fleste ble stille når de kom inn i rommet, og bare leste. Jeg hadde ikke behov for small-talk, så jeg lot dem lese i fred og svarte når de lurte på noe. Det kom mange gode tilbakemeldinger, og jeg tar vare på alle. De beste var de som sa lite, men bare pustet ut og leste, trakk pusten og leste igjen. En mann sa: "Det var herlig befriende at du får sagt så mye med så få ord!"

Men det var tøft å sitte der, så tett opptil arbeidene og liksom være del av utstillingen. Jeg var helt utkjørt etterpå, og synes antallet og lydene og mengdene var helt overveldende. Hvis jeg skulle våge å gjøre dette igjen - og hvis vi skal ha SPOR igjen - tror jeg at jeg vil være hjemme. Heller bruke tiden det tar å rydde ut av arbeidsrommet mitt og andre deler av huset for å få plass til arbeidene. Det ville gi mer plass og kanskje også ro til de som kom på besøk. Hvis det ville komme noen da!