De-koding

Det er gøy å gå på skrivekurs og lære om den gode fortellingen. Både for å lære meg litt om håndtverket og hvor jeg kan øve og øve på å bli bedre. Men og fordi jeg liksom de-koder fortellinger jeg leser og har lest. Jeg skjønner mer hvorfor noen romaner er vanvittig kjedelige og andre tar meg med fra starten. Å skrive handler om tilbakeholdelse, skjønner eg. Det handler om å fortelle akkurat nok til at det blir spennende og man blir drevet videre. Men ikke  mye at alt blir fortalt og så er det ikke mer å vite. Hovedpoenget må komme i tide, det tror jeg er grunnen til at jeg git opp en del romaner: Det går for lang tid før jeg får vite hva dette skal handle om. Eller jeg får vite det med en gang og da blir det uinteressesant. Det aller kjedeligste jeg vet om, er romaner som handler om forfattere med skrivesperre. Hvis du ikke har noe å skrive om, ikke skriv! tenker jeg da og slenger boken vekk. Mitt "problem" er heller at jeg har haugevis av ideer, men mangler redskapene til å få dem til å bli gode fortellinger. Jeg har langt igjen, men har i alle fall lært nok til å begynne å de-kode. Og gleder meg til å skrive lenger tekster. Diktene mine har blitt så korte nå, at det går ikke an å stryke mer i dem. Jeg trenger større lerret å male på.

Så må jo språket sitte, selvfølgelig.Og jeg tror jeg kan få bruk for min øving i å kutte og kutte til det vesentlig står igjen, også i større tekster. Lars Saabye Christensen sier om det å jobbe med språket at "du trenger færre og færre ord, de få du bruker må behanldes med største omhu. Det er kullet som presses til diamant" fra Han Olav Brenners bok "Om å skrive"

Jeg leser alt jeg kommer over om det å skrive nå. Samtidig har jeg funnet frem en av de mest velskrevne bøkene jeg vet om, for å lese om igjen nå som jeg har lært litt: "Beretninger om beskyttelse" av Erik Fosnes Hansen. Tema i kurset har vært fortellerstemme en stund. Det må være tydlig hvem som forteller, og hans forteller er et allvitende "Vi" som flyr mellom tre historier på helt forkjellig tid og sted. "Vi" vet og ser alt og har meninger om ting som skjer og deler det villig med leseren. Det kunne blitt så teit, og bare en vanvittig dyktig forfatter kunne gjort det. Jeg er stum av beundring, enda mer nå som jeg ser mer hva det er han gjør.