En analyse

Jeg må ikke glemme at det er skribent jeg egentlig er, har jeg tenkt i det siste. Det er gøy å lage rammer rundt diktene, bilder og esker og bøker. Men det er selve skrivingen som er nerven. Skriver jeg ikke noe nytt, går jeg også tom for materiale å lage nye rammer av. Det kjennes litt oppbrukt på diktfronten nå. Og mens jeg jobber med å skrive fortellinger, kjenner jeg at jeg savner diktet! Jeg har faktisk ikke skrevet ett eneste brubart dikt siden jeg ble ferdig Uro-utstillingen og utgivelsen av ØYEBLIKK.

Har foretatt en analyse av hva som har hendt med diktene mine:
I MOTET fra 2003 var diktene så lange som dette:

BØR

Eg har det best

når eg nyleg

har lagt ned

ei tung bør

Rettar ryggjen

og byrjar

gå oppreist

gjennom livet

Men det går

ikkje lenge

før eg finn

ei ny...

I HORISONT fra 2008 var de blitt kortere:

SANNHET

alle drømmene

om hvordan

det skulle bli

plukkes i stykker

i tusen biter

ser alle drømmer

dumme ut

Og i ØYEBLIKK fra 2011, så korte:

 

RESEPT

Medisin mot bitterhet:

Gi noen en ny sjanse

i passe doser

 

Da jeg laget denne, jobbet jeg jo også med uro`ene. Det ble om å gjøre å kutte enda mer enn jeg hadde gjort før. Hvert ord måtte sitte som støpt. Så skjedde det, at det ble FOR kort! De diktene jeg har prøvd å skrive sitter ikke lenger, de vil bare bli korte. For korte.

 

Slik har det blitt, men slik trenger det forhåpentlig ikke ende. Jeg har begitt meg ut på leiting etter en forfatter som kan gi meg tilbakemeldinger og kanskje hjelp videre.