Neste bok

Dette var meg da jeg dro i land min første bokutgivelse på forlag for to år siden. Nå jobber jeg med neste. Filer og former på diktene og ser at jeg har mer enn nok til en bok. Men har ikke funnet helt orden i en rød tråd enda, det kommer nok. Vil at den skal bli en reise, kanskje ikke bare dikt men andre tekster også, og gjerne bilder. Så følger jo jobben med å finne et forlag som vil gi den ut, så vi snakker langt frem i tid. Men jeg synes det jeg jobber med er godt nok, så jeg skal ikke gi meg før jeg finner noen som vil ha det. Et forlag som VÅGER. De der som sier "dikt selger ikke" kan bare sitte der med de romantiske bestselgerne om en kvinne som roter i fortiden - som markedet flømmer over med, sammen med den evindelige krim`en.- Særlig originalt er det ikke!

 

BERØRING 

Du strakte hånden ut

og la din historie

i mitt hjerte

Jeg rakte ut min

og la ord tilbake

i ditt

 

 

                                           Synnøve

                                                                                              

dikt

NØKKEL

 

Når jeg får

en nøkkel

til å låse inn

en urolig tanke

i et rom

den passer  

Glemmer jeg

både nøkkelen

og tanken

Den har fått ro

 

                           Synnøve

 

 

 

Lindisfarne-dikt

Det viser seg igjen at det er vanskelig å komme i gang igjen å jobbe etter å ha gjort ferdig et stort prosjekt.... I påvente av å begynne å skrive egen ord igjen, har jeg oversatt et dikt fra en bønnebok fra Lindsfarne, skrevet av Mary Fleeson:

Some tider er det vanskeleg
å tru på løfta
og ha tru til ord
skrive for lenge sida

 

Some tider er det vanskeleg
å leve det livet
og vera det mennesket
me har blitt fortald me kan vera

 

Some tider er det vanskeleg
å sjå på regnbogen
og ikkje tenkje
"det er berre sol i regn"

 

Some tider er det vanskeleg

Gud veit

 

Stemmerettkåseri

I går var det feiring her i bygden, av 100 år siden kvinner fikk stemmerett i landet. Å, jeg hadde gledet meg! Utsilling av gamle klær og fortellinger om og av kvinner, skulle kvelden inneholde. Og så skulle jeg få starte det hele med et kåseri. Som jeg også gledet meg til å fremføre, for kåseri er rasende gøy! Fullt av ironi og krumspring, samlet rundt en rød tråd av et tema som går igjen, kan kåseri være noe av det morsomste jeg vet. - Og jeg har lært det av den store mester, Odd Børretzen, som jeg har lest og hørt på i årevis. Men...... jeg var ikke på noe feiring av kvinner og stemmerett i går... I stedet lå jeg her på sofa`en med feber og stirret olmt i taket. Så, her er kåseriet som aldri ble holdt:

 

STEMMERETT-KÅSERI:

 

De sa vi ikke fikk stemme. Vi var for dumme, for sarte på sjelen, for sneversynte. Vi skulle bli der i alltid hadde vært: Hjemme, med maten og barna og huset. Være fornøyd me det og ellers holde kjeft. Valgene våre ville bare bli styrt av følelser, og følelser er ekkelt og har ingenting med politikk å gjøre.

 

Det sa de, mennene. Men egentlig, tror jeg de bare var redde. Redde for å miste makt og alt det der, selvfølgelig. Men aller mest, tror jeg de var redde for å blir distrahert av en vakker kvinnebak foran seg i køen til stemmelokalet. Hva ville dèt kunne komme til å gjøre med deres stemme? Nei, fysj, det er ikke engang til å tenke på.

 

Men vi ville ikke holde kjeft og gjøre som vi fikk beskjed om. Vi ville velge selv! Og det fikk vi. Først fikk vi stemme og velge parti, og dermed måtte vi også få lov å bli politikere. Men så tok det jo helt av, akkurat som de var redd for, de gamle mennene. Vi fikk studere og bli doktor og jurist, vi fikk sitte på Stortinget og tale i forsamlinger. Vi gikk til og med ha nesten alle de samme yrkene som mennene. Noen av oss ble militante og mandige av denne 100 år lange velge-selv-rusen og brente på BH`er og pornografi underveis.

 

Men hva gjør vi med denne valgfriheten vi har fått? Hva GJØR vi med den?

Joda, vi sitter i styrer og er ordførere og leder bedrifter og velger yrke på øverste hylle og studerer i vei og gjør nesten det samme som mennene. Jammen gjør vi det, og mere til: Vi leverer barn i hager og sitter i AU for å bestemme hvordan hagene og skolene skal være. Vi utdanner oss videre lenge etter vi er ferdig utdannet. Vi realiserer oss selv: trener, driver yoga og reiser på jentetur til London. Vi er perfekte mødre og bestemødre. Vi pleier parforholdet og blir en bedre elsker. Vi passer utseende og styler håret så ingen skal se at vi blir eldre. Vi vil være perfekte, og velger ALT for å bli det. Dèt er det vi gjør med denne valgfriheten vi har fått. Alt, takk. Inget mindre er godt nok for kvinner i verdnes rikeste og mest likestilte land.

 

Så, kommer paradokset som gjør det hele så forvirrende: Noen av oss kvinner bruker alle disse mulighetene våre til å bake cupcakes! Kan du begripe det? Her sitter vi med all verdens valgmuligheter, og så baker de cupcakes, med rosa glassur og sølvkuler til pynt! Og noen  kan finne på å tråle butikker en hel lørdag for å finne den perfekte puten som passer akkurat til den nye kontrastveggen som ble tapetisert i helgen, mellom kjøring på håndballkamp og klassefest og matlaging til middagsgjester på kvelden. Det skulle de sett, Collett og de, som sloss for å slippe bli i heimen!

 

Altså, vi er fra til å velge, nesten alt det samme som mennene og litt til. Men det ser ut som vi velger alt det der, i TILLEGG til alt det vi gjorde før. Det vi forsåvidt alltid har gjort: Holdt oss til heimen og tatt oss av ungene og tilberedt maten mannen har hentet. -  Bare at nå er det vi som bringer maten i hus. Som sagt: De skulle sett oss, Collett og de.

 

Javel, hva er det jeg prøver å si? Jeg mener, alle må jo synes det er bra at vi kan velge nesten hva vi vil? Jo, men så kanskje vi skulle GJØRE det da: Velge! Å gjøre alt, er ikke å velge. Å gjøre alt, er å ødelegge oss selv. Ødelegge de fantastisk vakre kvinnene vi er.

 

Synnøve

 

Gitar!

Forrige jul fikk mannen gitar av meg - jeg tok på ordet at han hadde lyst å lære å spille. Det ble ikke noe med han, så denne julen fikk han gitartimer. Men han hadde knapt begynt, før han fikk jobb i Liberia. Han har jo egentlig ikke reist enda, kan man si. Likevel er reisen alt det handler om for tiden - det er ikke mange ukene til han skal ned og gjøre seg kjent og sette i gang forarbeid. Så det ble ikke mye gitarøving. (les: ingen) - Skal jeg overta timene dine?, spurte jeg her en kveld. For nå har den gitaren hengt der og ropt på meg over ett år, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle gripe tak i den. Og den snille mannen sa ja, så i går hadde jeg min første gitartime. Da hadde jeg tatt i gitaren for første gang kvelden før. Stemt den og funnet ut hvilken vei man skal holde den på (i den rekkefølgen) og prøvd med på d-moll-grepet. Gitarlærer Ørjan sier voksne godt kan lære å spille gitar, og det vil jeg! Sjelden har jeg kjent at jeg vil noe mer enn dette! Etter timen i satt jeg meg ned og spilte om igjen og om igjen, til jeg kunne - sånn cirka - Ode til gleden. Han var snill med musikerne der, Bethoven, det er et enkelt stykke. Men likevel er jeg stolt: JEG KAN SPILLE ODE TIL GLEDEN!

Våknet i morges og kjente meg sånn: Glad. Det er gøy å lære seg noe nytt av og til, men det er ikke alltid det er SÅ gøy som dette! Det kjennes dessuten nødvendig for meg å lage litt lyd. Skriving og billedlaging og veiledning og sånt jeg bruker dagene til, er veldig innadvendte og tause greier. Jeg savner lyd og bråk av og til. Dessuten, er jeg glad fordi jeg fikk lov å holde en så god utstilling palmehelgen. Den berørte mange, og fikk dem til å tenke. Vi fikk gode samtaler i solveggen under Tenkesnoren. Og venner kom både fra nærheten og langt avgårde for å se den. Jeg er veldig takknemlig og ydmyk. Jeg hadde bare skrevet noen spørsmål på klesplagg og hengt dem på en snor, resten var ute av mine hender.