Stemmerettkåseri

I går var det feiring her i bygden, av 100 år siden kvinner fikk stemmerett i landet. Å, jeg hadde gledet meg! Utsilling av gamle klær og fortellinger om og av kvinner, skulle kvelden inneholde. Og så skulle jeg få starte det hele med et kåseri. Som jeg også gledet meg til å fremføre, for kåseri er rasende gøy! Fullt av ironi og krumspring, samlet rundt en rød tråd av et tema som går igjen, kan kåseri være noe av det morsomste jeg vet. - Og jeg har lært det av den store mester, Odd Børretzen, som jeg har lest og hørt på i årevis. Men...... jeg var ikke på noe feiring av kvinner og stemmerett i går... I stedet lå jeg her på sofa`en med feber og stirret olmt i taket. Så, her er kåseriet som aldri ble holdt:

 

STEMMERETT-KÅSERI:

 

De sa vi ikke fikk stemme. Vi var for dumme, for sarte på sjelen, for sneversynte. Vi skulle bli der i alltid hadde vært: Hjemme, med maten og barna og huset. Være fornøyd me det og ellers holde kjeft. Valgene våre ville bare bli styrt av følelser, og følelser er ekkelt og har ingenting med politikk å gjøre.

 

Det sa de, mennene. Men egentlig, tror jeg de bare var redde. Redde for å miste makt og alt det der, selvfølgelig. Men aller mest, tror jeg de var redde for å blir distrahert av en vakker kvinnebak foran seg i køen til stemmelokalet. Hva ville dèt kunne komme til å gjøre med deres stemme? Nei, fysj, det er ikke engang til å tenke på.

 

Men vi ville ikke holde kjeft og gjøre som vi fikk beskjed om. Vi ville velge selv! Og det fikk vi. Først fikk vi stemme og velge parti, og dermed måtte vi også få lov å bli politikere. Men så tok det jo helt av, akkurat som de var redd for, de gamle mennene. Vi fikk studere og bli doktor og jurist, vi fikk sitte på Stortinget og tale i forsamlinger. Vi gikk til og med ha nesten alle de samme yrkene som mennene. Noen av oss ble militante og mandige av denne 100 år lange velge-selv-rusen og brente på BH`er og pornografi underveis.

 

Men hva gjør vi med denne valgfriheten vi har fått? Hva GJØR vi med den?

Joda, vi sitter i styrer og er ordførere og leder bedrifter og velger yrke på øverste hylle og studerer i vei og gjør nesten det samme som mennene. Jammen gjør vi det, og mere til: Vi leverer barn i hager og sitter i AU for å bestemme hvordan hagene og skolene skal være. Vi utdanner oss videre lenge etter vi er ferdig utdannet. Vi realiserer oss selv: trener, driver yoga og reiser på jentetur til London. Vi er perfekte mødre og bestemødre. Vi pleier parforholdet og blir en bedre elsker. Vi passer utseende og styler håret så ingen skal se at vi blir eldre. Vi vil være perfekte, og velger ALT for å bli det. Dèt er det vi gjør med denne valgfriheten vi har fått. Alt, takk. Inget mindre er godt nok for kvinner i verdnes rikeste og mest likestilte land.

 

Så, kommer paradokset som gjør det hele så forvirrende: Noen av oss kvinner bruker alle disse mulighetene våre til å bake cupcakes! Kan du begripe det? Her sitter vi med all verdens valgmuligheter, og så baker de cupcakes, med rosa glassur og sølvkuler til pynt! Og noen  kan finne på å tråle butikker en hel lørdag for å finne den perfekte puten som passer akkurat til den nye kontrastveggen som ble tapetisert i helgen, mellom kjøring på håndballkamp og klassefest og matlaging til middagsgjester på kvelden. Det skulle de sett, Collett og de, som sloss for å slippe bli i heimen!

 

Altså, vi er fra til å velge, nesten alt det samme som mennene og litt til. Men det ser ut som vi velger alt det der, i TILLEGG til alt det vi gjorde før. Det vi forsåvidt alltid har gjort: Holdt oss til heimen og tatt oss av ungene og tilberedt maten mannen har hentet. -  Bare at nå er det vi som bringer maten i hus. Som sagt: De skulle sett oss, Collett og de.

 

Javel, hva er det jeg prøver å si? Jeg mener, alle må jo synes det er bra at vi kan velge nesten hva vi vil? Jo, men så kanskje vi skulle GJØRE det da: Velge! Å gjøre alt, er ikke å velge. Å gjøre alt, er å ødelegge oss selv. Ødelegge de fantastisk vakre kvinnene vi er.

 

Synnøve