Bjerkebæk

Jeg sitter i Sigrid Undsnet`s hage og spiser grønnsaksuppe. Solen varmer godt og hagen damper etter de kraftige regnskyllene siste døgnet. (Det rare med regnet her øst, er forresten at det er like varmt som før i luften, det faller rett ned og varer ikke så lenge. Gjør det lettere å tåle enn vestlandsregn!) Det er mange tanker i hodet mitt, men når jeg skal skrive dem ned, får jeg lett panikk over å ha glemt den lille skriveboken hjemme! Baksiden på kartet som viste vei opp hit fra Lillehammer sentrum, lar seg heldigvis skrive på.


Det er sterkt å være her og høre mer om livet hennes. Hun må ha vært en sterk kvinne som var selvstendig og forsørget mange. Men hun var voldsomt uenig med de første kvinnesakskvinnene! Det slår meg at hun stod for en annen type kvinnemakt enn dem. En mer tilbaketrukket, indre makt. Hennes livsmotto var å være Herrens tjenerinne, og det blir noe annet enn å gå i tog i gatene. Dette er makten til noen av nonnene og priorinnene i middelalderen, som fikk gjort stor ting i historien. Som Katarina av Sienna, som var den som fikk paven hjem til Roma fra eksil i Lyon, f.eks. - På vei hjem må jeg innom biblioteket og låne boken hun har skrevet om henne!


Hun gjør et sterkt inntrykk på meg. Som det gjorde å besøke huset til Karen Blixen hus på Skjælland i fjor sommer. De virker veldig forskjellig, de to kvinnene. Men begge var sterke og selvstendige, og de MÅTTE skrive. Jeg blir så inspirert av dem, fordi de faktisk gjorde det, og ikke lot liv og plikt og avvisninger komme i veien. Og samfunnsengasjementet: At skrivingen kan brukes til noe mer enn å underholde.


Jeg skriver på pc med en hånd for tiden. Den venstre armen har vært vond et par år. Så kom det for en dag i vår at kanskje opphavet er en  scene som har for liten plass i håndleddet. Det var bare det at da kunne jeg jo ikke operere den, vi holdt jo på å flytte. Men så fant jeg et lite sykehus i Oslo som kunne ta jobben nå i sommer, sånn at hånd og arm forhåpentlig blir god til skolestart. - For jeg har ikke solgt hus og sagt hade til alle jeg er glad i og fått mannen med over fjellet, for å gå med armen i fatle når jeg skal lære å skrive mer! Jeg når de to gamle forfatterinnene cirka til ankelknoken i sammenligning, men er likevel stolt over de små stegene jeg har tatt. Hit, blant annet.