Høst

Denne uken kom høsten til Lillehammer. Den kom snikende innpå forrige uke, da vi hadde besøk av min far og familien og gikk på en liten fjelltur en kveld. Det var plutselig så kaldt at jeg frøs i oppoverbakke. (Vi leiter etter oppoverbakker når vi går på tur, og felt som er merket med hvitt på kartet, for da kommer vi ut av skogen, som vi fortsatt ikke er venner med!) Luften er skarp, nettene kalde og rognen har fått gulaktige blad, sånn det pleier være i september på Vestlandet. Alle sommerens besøk er over, og jeg har pakket vekk sommerklærne. - Nye innkjøp må forresten gjøres med omhu, for jeg og mannen deler på ett klesskap og to kommoder, så det er fullt allerede. I det hele tatt har vi innkjøpsstopp dette året, og det er befriende å ikke engang vurderer å kjøpe ting på impuls. 

Sommeren har gjort veldig godt. Jeg har fått en lang pause, hentet meg inn og sortert hva vi har reist fra. Ting ser helt annerledes ut herfra, og jeg skjønner mer av hvorfor jeg har handlet som jeg har gjort. Særlig har jeg tenkt på at det var så mye aktivitet i dagene mine... Egentlig ville jeg helst skrive først, og så gjøre andre gode ting etterpå. Som å stillhetsarbeid og ha med barn å gjøre. Det var bare det at frivillig arbeid har det med å vokse over hodet på meg. Det begynner med et godt driv, men så blir det større og større. Nå har jeg en sjanse til å begynne på nytt og den skal jeg bruke til å leve mer ærlig enn jeg har gjort, når jeg har latet som jeg klarer mer enn jeg gjør.

Vi har hatt flere besøk vestfra og vært på fjelltur en god uke med Kjell og Målfrid fra Forsand. Det har vært litt rart å ha besøk her, for vi har liksom ikke så mye å vise frem. Men jeg skjønte etter hvert at besøkene faktisk kom for å treffe oss, og vi var jo her! Og så ble det så tomt når de drog.... Så akkurat nå snuser vi på å flytte hjem igjen til et bynært sted Rogaland, for vi lengter sånn. Etter folk vi er glad i, fjordene, havet. Men hvor vi bor blir bestemt av hvor Harald får en spennende jobb. Jeg trenger bare et sted å skrive og en hage - som jeg savner veldig. Og så trenger jeg selvfølgelig folk som tørr å komme nær. Men de står ikke på noe kart, så vi må bestemme ut fra det ytre og håpe og be om fellesskap der.

Sommeren har vært litt ensom til tider, og det fine været har vi liksom ikke kunnet bruke til noe. Hadde det ikke vært for at i traff Karen, som vi leier hos, på tunet innimellom og at hun er så trivelig som hun er og har tatt oss med litt ut på tur, så hadde vi blitt smårare i sommer! Så får jeg får lov å høste av hennes store hage. Da bror til Harald var på besøk sist helg, hadde vi sjølplukka squash til forrett og bringebær til dessert. Det gjorde meg så lykkelig at det er helt klart vi må ha stor hage i vårt neste hus!

Men nå er det mer enn nok ferie, neste helg er det endelig skolestart og dagene blir helt annerledes. Jeg er så spent!

​