Lei

Året på Nansenskolen går mot slutten, og jeg har blitt så lei! Det er nok både psyken som redder meg for å gjøre det lettere å si farvel.  Men det har òg vært vanskelig...  F.eks. å finne ut av det sosiale, når det er over 60 studenter på skolen, og vanskelig å få kontakt siden jeg ikke bor på internatet. Det har vært sårt mange ganger, å høre hva de har funnet på i helgen, etterpå. Samtidig må jeg jo selv velge vekk masse opplevelser, fordi jeg bruker alle kreftene mine helt opp på skoledagene og ikke klarer gjøre stort mer. Det er noen veldig fine folk jeg går sammen med, og noen av dem har jeg delt tid og tanker med, og jeg kommer til å savne dem, sammen med lærerne, som er så dyktige og samtidig ser hvem de har foran seg.

Men jeg savner vennene mine der vest, og sjøen, og (tro det eller ei) vinden! I påsken skal vi hjem og kjøpe hus, sier mannen. - Kjøpe, ikke se på. Jeg håper han har rett, og gleder meg, både til husene, våren og folka! Denne uken har jeg bl.a. lært Nietzsche sitt test-spørsmål:

Hvis du fikk valget å leve livet ditt om igjen mange ganger,

ville du da sagt ja?

- Hvis ikke, må du gjøre noe med livet ditt!

Fikk meg en tidlig morgen med fullmåne på snøen til å tenke på dette vidunderlige diktet av Ingvar Moe:


Perspektiv

Du ska skaffa deg frø
før moldjordo fryse
Du ska ulma og glø
mens endå du lyse
Du må handla litt fort,
for butikkane stengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Du ska dansa kvar dans
mens tonane strøyme.
Og drikk uten stans
nå’ livet det fløyme
Men rot di kje bort
dei draumar du vrengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Nå’ hu ber deg bli,
så skund deg å svara
D’e dårligt me ti’,
men la di då vara
tå finaste sort
dei ordo du slengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Så kom an og lev,
for sjøl om du tøkje
at livet e strev,
så e der så møkje
du aldri får gjort
Og sorgjo, hu sprengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje