Mormorhånd

Jeg var på Hardangervidda med godt selskap i helgen. Det er et sted jeg har mange minner fra, og i et litt surt vær på lørdagen varmet jeg meg med minnene og skrev denne teksten etterpå:

Jeg holder den gode mormorhånden på tur over vidda. Når jeg holder voksne i hånden må jeg løfte opp armen, men mormor sin hånd ligger så godt i min, hun er mer tålmodig enn alle andre, og så er hun liten. Hun er så liten mormor, at hun må sparke av seg husskoene og stå på en stol for å nå opp i kjøkkenskapene. Men hun er sterk etter et helt liv med arbeid, morfar ser på henne meg øyne som renner over av kjærlighet og sier hun er sprek som en fjellgeit enda. Og han mimrer om den gang hun var på setra på fjellet der inne i Sogn og han kom på besøk. Det var syv timers gange over fjellet, det, sier han, men lett som en lek når jeg viste hun ventet på meg. Hun ser på ham med et helt liv trofasthet i blikket, i denne kjærligheten får jeg gå over vidda, og det blir lett som en lek.

Bilde: Mariann Oaland Roti