Diktkrise

Jeg var med min nye poet-nabo på diktopplesing på Sola, og det startet en liten diktkrise hos meg. For det første har jeg tenkt i det siste at jeg kanskje burde gi ut en ny samling nå. Jeg har mer en nok dikt, og har ikke gitt ut noe siden 2011. I stedet har jeg holdt på å binde inn disse små samlingene, drukner i bilder og godt papir og elsker det når jeg holder på. Men ser jo at jeg ikke når så langt ue ut med dem. - Det er bare det at jeg skriver på noe annet, så nye samling må bare vente.

På den der opplesingen hadde jeg med noen prosadikt, det er bare sånne jeg har skrevet siden Nansenskolen, for jeg falt så for den sjangeren: dikt uten linjeskift og pauser, som bare flyter. Men jeg kom så i tvil om de fungerer etter at jeg leste dem høyt og ikke fant noen som helst respons hos publikum! Det holder jo ikke at det er gøy å skrive dem, de må jo kommunisere. Nå har jeg gått gjennom noen, tatt inn igjen noen linjeskift, fått tilbake rytmen og lurer på om det tross alt er bedre:

***

             

PERLE

Jeg ligger her i skjellet

er kantete og stygg

og vet jeg ikke er noe

Mørkt er det her inne

og alt duver i dønningene

Engang var jeg ett av tusen

sandkorn på en strand

så havnet jeg her

et aleine ingenting

Nå skjellet åpnes på kaikanten

skjønner jeg at noe har hendt.