Frihet

Jeg har tenkt mye på det med frihet de siste to årene. Det begynte med en trang til å lære og se mer, men jeg hadde det godt der jeg var og dyttet trangen ned lenge. En gang jeg strevde med det, skrev jeg dette spørsmålet:

Hvor mye frihet tåler du,

før det blir for ensomt?

Frihet er deilig, men en frihet som bare handler om at ingen skal kreve og vente noe av meg, blir fryktelig trist. Da blir det en frihet som går på bekostning av kjærlighet, og de to kan være i konflikt mange ganger, synes jeg. Men det ble en helt ny måte å se det på da jeg hørte en tale rundt ordet ”ydmykhet” som opptrer i mye av det Jesus sier i Bibelen. Ordet ydmykhet oversatt fra grunnspråket gresk til engelsk blir nemlig:

Freedom at heart.

Altså å være fri til å elske, fri til å bry seg, fri til å handle på det jeg kjenner i hjertet at jeg bare må. Og jeg tror helt sikkert at en frihet som ikke handler om kjærlighet, blir en kald en. En sånn såkalt frihet jeg av og til hører overfladiske ordtak om, som: ”Nå vil jeg bare gjøre det som er godt for meg.” Ikke noe blir godt for meg, hvis jeg ikke elsker når jeg gjør det. Det handler og om å elske seg selv, men ikke på bekostning av andre. For hvem vil gjøre bare det som er godt for meg til evig tid, og stå igjen uten ett eneste menneske rundt seg til slutt? Dette var noe jeg grublet mye på før jeg bestemte meg for å reise fra alle jeg var glad i for å lære å skrive bedre. Det var et vanskelig valg, men det gav stor frihet å gjøre det, og fortsatt kjenner jeg på denne friheten til å skrive, men jeg tror den kommer innenfra og ikke kan bli gitt utenfra.

I går hadde jeg besøk av en venninne som maler og vi snakket om frihet til å utøve kunst. Om at det er nødvendig å ikke være avhengig av positiv tilbakemelding fra andre på det vi gjør. Jo, det er sant. Samtidig er det umulig å ikke bry seg om hva andre mener om det jeg gjør, så lenge jeg bryr meg om andre. Og det vil jeg gjøre.